logo

Dialog

SAMTALE MELLOM DRAMATIKER/REGISSØR OG DRAMATURG Halldis Hoaas

Dramaturg Halldis Hoaas i samtale med Lene Therese Teigen i forbindelse med arbeidet med prosjektet ARKEOLOGENE på Teater Ibsen 2007.

HALLDIS: Jeg vil begynne med å fastslå et teaterhistorisk faktum: De fleste dramatikere som er blitt stående i teaterhistorien, kommer fra teatret. De er praktikere først, og skriver dramatikk som en funksjon av sin praksis. Det gjelder faktisk også deg. Selv om du skriver romaner og gjør mange andre ting også, kommer du jo faktisk fra ”gølvet”. Og det demonstrerer du både som dramatiker og som regissør gjennom din grunnleggende forståelse for og respekt for skuespillerens arbeid og for viktigheten av å forstå skuespillerprosesser som en integrert del av selve skriveprosessen.

LENE: Jeg ønsker at tekstene jeg skriver skal være utfordrende å prøve frem og morsomme å spille. Da må man skjønne noe av hva skuespillerne holder på med. Med ulike erfaringer fra praktisk teaterarbeid er det nok lettere å komme frem til hva en skuespiller trenger av ”mat” for at karakteren og stykket skal få et eget liv. Når jeg møter skuespillerne med et nytt prosjekt så har jeg allerede prøvd ut mange muligheter med stoffet, hørt lyd og musikk og sett bilder. Jeg ser for meg et scenisk rom og improviserer alle karakterene i hodet.

HALLDIS: Når en instruktør griper fatt i stoffet, blir resultatet gjerne noe helt annet enn dramatikerens egen indre video. Men i det øyeblikket du selv går inn også i instruktørrollen, må du jo åpne for utprøvingen, åpne for skuespillernes egen kreativitet. Og selv om du har praktisk erfaring, må det jo være en utfordring å kommunisere idéene dine, å leke fram karakterer og situasjoner som det er interessant for skuespillerne ”å sette tenna i”?

LENE: Det å skrive for scenen handler om å skrive for et fellesskap; det handler om samarbeid. For meg er det ikke interessant å skrive uten å få være med inn i teaterkollektivet. Det er først når du tør å utsette deg for konfrontasjonen med andre teaterfolk at det blir spennende å skape teater.

HALLDIS: Enig – og det er jo det vi kaller det kustneriske kollektiv eller den kollektive
kunstform. Men som vi vet, er det ikke alltid slik i praksis fordi man har et hierarki hvor det
altfor ofte handler om å putte folk inn i de mønstrene man har besluttet på forhånd ved
skrivebordet, hvor man vegrer seg for å gjøre det du snakker om: å utsette seg selv for en reell
utprøving av tanker og idéer.

LENE: Man kan vel ikke la seg utfordre hvis det ikke er noe å utfordre! Det må finnes
en visjon, en idé som utgangspunkt for teksten eller prosjektet. Som forfatter/regissør må
man tørre å være en visjonær som har egne idéer om hva man ønsker skal formidles til publikum.

HALLDIS: Visst! Og for meg er ikke dette noen motsetning – å ha en visjon og å våge å utfordre visjonen i den kollektive prosessen. Den skapende kunstners kapital er jo nettopp tilgangen på originale, overraskende idéer – både når det gjelder form og innhold.

LENE: Det ene er å ha idéer, men så er det realitetene; at vi faktisk skal få opp en forestilling her og nå: I Skien i 2007, med disse skuespillerne, på denne scenen, med dette budsjettet. Da handler det ikke lenger så mye om hva jeg hadde inne i hodet mitt for to år siden. Teaterarbeid er veldig praktisk, men må ta valg hele tiden, finne ut hva som er mer og mindre viktig.

HALLDIS: Bakgrunnen for ”Arkeologene” er ikke hverdagskost i norsk teater – det er faktisk et bestillingsverk?

LENE: Ja, for en mulighet! Jeg fikk forespørsel om å lage et prosjekt sammen med noen av teatrets skuespillere. Vi hadde vårt første møte i juni 2005 med en åpen samtale som handlet om egne erfaringer, liv og død og hva slags teater vi hadde lyst til å lage. Det eneste jeg tok med til dette møtet, var en historie om en mann jeg kjenner som med stor begeistring hadde fortalt meg om at han fikk være med sin venn arkeologen på jobb noen dager i juli 2004.

HALLDIS: Og nettopp dette er det beste beviset på at du som idémaker, som skapende kunstner hele tiden arbeider med flere lag i deg selv enn du er deg bevisst i øyeblikket. For uansett hvor idéen om arkeologer opprinnelig kom fra, er det forbløffende hvordan nettopp dette faget legger seg til rette for spørsmål og problemstillinger jeg vet du har vært opptatt av i andre sammenhenger – fra kjønnsforskning til forholdet mellom subjektive sannheter. Arkeologer graver seg nedover jordlagene i håpet om å finne den historiske sannhet, vi graver oss ned gjennom lagene i menneskesinnet i håpet om å løse våre mellommenneskelige relasjoner. Men den objektive sannhet finner ingen av oss…
Og likevel – den forestillingen du er i ferd med å skape, er sann i den forstand at den utspiller seg for våre øyne, i sann tid, i et sant rom, samtidig som den er en fiksjon, selvfølgelig.

LENE: Ja, det å erkjenne denne dobbeltheten har opptatt oss mye i prøveprosessen. Skuespillerne og de andre teaterkunstnerne som arbeider med Arkeologene har med mot og åpenhet utforsket denne nyskrevne teksten. Det er stort å møte kolleger som ikke gir seg, som vil grave i teksten, som insisterer på at det finnes mer å hente der, mer å hente i vårt samarbeid.


AWSOM Powered