logo

DESK – Dette skrev kvinner

– Dette Skrev Kvinder

DeSK står for Dette Skrev Kvinder. DeSK-prosjektets målsetning er å gjenoppdage, nylese og skape interesse for dramatikk skrevet av kvinner fra rundt 1870-tallet og fremover. Hovedmålet er at dette skal føre til fullverdige teaterproduksjoner på norske scener.

Kunstnerisk leder, dramaturg/regissør og produsent for prosjektet: Lene Therese Teigen

Kunstnerisk leder, skuespiller og produsent for prosjektet: Cecilie Lundsholt

Initiativtagerne til DeSK-prosjektet var to unge skuespillere, norske Cecilie Lundsholt og svenske Nina Åkerlund som møttes da de arbeidet på samme teater i Sverige. De var begge på utgikk etter en ny giv i sitt eget arbeid og våren 2010 bestemte de seg for å lete etter romaner som kunne dramatiseres. De var interesserte i kvinnelige forfattere fra 1800-tallets slutt. Cecilie var overbevist om at det ikke fantes kvinnelige dramatikere fra denne tidsperioden: “Da måtte vi jo ha hørt om dem!”
Men støttet av den svenske Konstnärsnämden fant de sytten norske kvinnelige dramatikere bare i løpet av et par uker. Disse hadde til sammen skrevet i overkant av sytti teaterstykker i perioden fra ca.1870-1910. Og de hadde bare begynt å lete – det skulle vise seg at det var flere.

20584DSC_8010

“Familjelycka” av Anne Charlotte Leffler (tv.) og “Räddad” av Alfhild Agrell.  Riksteatern/ÖstGöta Teatern 2007. Foto: Anders Kratz. Spets-prosjektet i Sverige produserte et titalls skuespill.

Inspirert av de svenske prosjektene Modärna Kvinnor og Spets satte Cecilie og Nina i gang med å forsøke å gjøre dramatikerne kjent. De ønsket samarbeidspartnere og derigjennom synliggjøring. På samme tid som de kontaktet Dramatikkens Hus og fikk en avtale om samarbeid under Ibsen-festivalen, møtte de også meg, og inviterte meg med inn i prosjektetledelsen.

Jeg hadde allerede møtt folk fra Spets-prosjektet i Sverige, og hadde en formening om at man ville finne dramatikere i Norge også, hvis man lette – både kvinner og menn som var glemt for ettertiden. Men mitt bilde av kvinnene på slutten av 1800-tallet var sikkert noe tilslørt av å ha sett mange Ibsen-forestillinger! Selv om jeg hadde lest om Kristiania-bohemen og var i full gang med et arbeide om syersker i Kristiania, hadde jeg et indre bilde av stramme kvinner i låste livssituasjoner. Hva slags historier ville disse skuespillene åpenbare for oss? Det var jo stort sett kvinner av borgerskapet, med økonomien i orden, som hadde mulighet til å bruke sin tid på skriving. Hadde de noe å si?

Ja, det hadde de! Vi leste og diskuterte, og fant frem til seks skuespill som vi ønsket å presentere for publikum på Dramatikkens Hus den 3.september 2010. Regissørene Lise Fjeldstad, Pernille Skaansar og Lene Therese Teigen valgte tre av stykkene, og i samarbeid med skuespillere blant annet fra Nationaltheatret, fikk publikum høre utdrag fra Undine (1904) av Alvilde Prydz, September (1903) av Hanna Butenschøn og Folk (1890) av Asta Graah. Vi inviterte også litteraturprofessor Torill Steinfeldt fra Universitetet i Oslo, sosiolog Tone Hellesund fra Rokkan-senteret i Bergen, leder for skuespillerforbundet Agnete Haaland, teatersjef ved Östgöta Teater Johan Cellander og teaterviter Åsa Sarachu fra Rosenlarv Förlag i Stockholm. Ordstyrere gjennom dagen var Cecilie Lundsholt samt Oda Radoor og Kai Johnsen fra Dramatikkens Hus. Etter hver dramalesning fikk instruktører og skuespillere mulighet til å samtale om teksten med Steinfeldt, Hellesund og publikum. Cellander og Sarachu fra Sverige fortalte om noen av de svenske prosjektene som var blitt gjennomført, og arrangementet ble avsluttet med en times debatt om DeSK-prosjektets relevans i samtiden.

DSC_8538DSCF9079

I etterkant av dette DeSK-arrangementet oppnådde vi intensjonsavtale om produksjon ved Den Nationale Scene i Bergen, og vi opplevde at mange var interesserte i prosjektet vårt og tok det seriøst. Men mange av institusjonsteatrene var også fraværende. Det var overraskende at så mange dramaturger og teaterkunstnere ikke viste interesse i det hele tatt. Her fikk de mulighet til å tilegne seg mye kunnskap på liten tid – uten å måtte gjøre noe annet enn å sette av en ettermiddag og kveld på Dramatikkens hus!

En bonus for oss i DeSK-prosjektet ble professor Torill Steinfeldt som har en faglig tilknytning til det internasjonale prosjektet “Women writers in history” (www.costwwih.net) under EU-programmet COST. Hun inviterte oss til å være med i den norske avdelingen av dette nettverket, og det resulterte blant annet i at vi deltok på et seminar som hun arrangerte i samarbeid med førsteamanuensis Anne-Birgitte Rønning i litteratur på Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo senere i november 2010.

I begynnelsen av desember ble den første lesesirkelen for skuespillere arrangert på Forfatternes Hus. Hulda Garborg hadde ikke blitt lest i første runde, men nå hadde vi blant annet lest Edderkoppen (1904) og var både betatt av teksten og bestyrtet over at den ikke hadde fått flere produksjoner enn urpremieren på Nationaltheatret i 1908. En helt nyskrevet artikkel av Arnhild Skre om det selvbiografiske aspektet ved skuespillet ble publisert i Syn og Segn høsten 2010, så det var med ett aktuelt.

DSC_2097

Dramaturg Halldis Hoaas, som har spesiell kjennskap til Hulda Garborg, og som hadde forsøkt å få Edderkoppen opp på spilleplanene til Det Norske Teatret tidligere, var med på lesningen, som ble definert som et laboratorium – uten publikum. Tolv frilansskuespillere, Hoaas og oss i prosjektledelsen, satt sammen i tre timer og leste hele Edderkoppen samt diskuterte og oppsummerte i etterkant. Skuespillerne mente at dette var en svært produksjonsverdig tekst og at det var underlig at den ikke hadde blitt produsert senere.

Men hvordan skulle vi videreføre DeSK-prosjektet etter arrangementet på Dramatikkens Hus og disse andre aktivitetene? Våre svenske gjester hadde jo kommet med suksess-historier fra de svenske initiativene, som hadde fått mange ringvirkninger i det svenske teatermiljøet. Det som sto klart for oss var at den største årsaken til at de hadde fått til flere vellykkede prosjekter på samme tid i Sverige, var at disse prosjektene var fundert i teaterinstitusjonene, og til dels også hadde blitt initiert fra teaterinstitusjoner som svenska Riksteatern, regionteatrene Östgötateatern samt Dramaten, Stockholms Stadsteater og Göteborg Stadsteater.
Hvordan skulle vi overbevise norske teaterinstitusjoner om at det ville være både kunstnerisk og faglig interessant å ta tak i disse dramatikernes stykker og formidle dem til publikum i vår tid?
Vi hadde tidlig orientert oss mot det profesjonelle scenekunstfeltet og hadde definert endel kunstneriske mål, hvorav det viktigste var at vi ville jobbe for at det ble skapt fullverdige sceneproduksjoner av dramatikken. I tillegg ville vi jobbe for at dramatikken skulle presenteres i form av dramalesninger for publikum, og ikke minst at teaterutdanningene fikk noen av disse stykkene på sine pensumlister, slik det hadde skjedd i Sverige. Vi ønsket også å bidra til at det ble tilbudt studiesirkler og seminarer for teaterpublikum i forbindelse med produksjoner og dramalesninger.

Men det viste seg at det ikke var enkelt å skape interesse i teaterinstitusjonene. Hva skulle vi egentlig si? At dramatikken var veldig god? Bedre enn Ibsen? Vi kom rett inn i en problemstilling knyttet til kvalitetsbegreper og kvalitetsdiskusjoner. Hva er godt og hva er dårlig? Hvorfor og hvordan?
Teaterinstitusjonene nyorienterer seg jo i vår tid, men det er ikke ved å spille andre gamle stykker. Snarere er vel klassikerrepertoaret regnet for det trygge i et stadig mer overraskende og til tider utrygt teaterlandskap – også for de teaterinstitusjonene som har mest ressurser. Hvordan overbevise om at det fantes alternativer til de velprøvde klassikerne? Hva mente vi selv var viktig med disse gamle skuespillene? Hvorfor måtte de spilles?

199205_10150211309717642_665652641_8772556_3233736_n

Produsent Cecilie Lundsholt sto for søknadsarbeid, og i januar 2011 ble vi tildelt støtte til videreføring av DeSK-prosjektet både fra institusjonen Fritt Ord og fra Kulturkontakt Nord. Vi kunne dermed planlegge arbeidet videre, og bestemte oss for en modell der vi tre prosjektledere hadde hovedansvar for ulike deler av prosjektet. I tillegg til videreføring av lesesirkler for skuespillere og digitalisering av verkene, konkluderte vi med at det neste steget for DeSK-prosjektet var å lage et fagseminar for teaterpraktikere og akademikere. Jeg fikk det faglige ansvaret for dette seminaret.
En del akademiske mål utkrystalliserte seg. Seminarets hovedsiktemål var å diskutere hvilke diskurser vi tar i bruk når vi snakker om kvinnene, dramatikken og tiden. Vi ønsket å finne strategier for formidling av kunnskap og interesse til teaterpraktikere og forskere. Videre ønsket vi å inititere forskning som på ulike måter kunne forene et kjønnsperspektiv med teaterhistorisk, litteraturhistorisk og dramaturgisk kunnskap.

10      _DSC0350

I 2012 utkom flere skuespill samt en artikkelsamling om prosjektet på bvt-forlagene. Dette var med bakgrunn i seminaret vi holdt i 2011 på Universitetet i Oslo der vi hadde flere foredragsholdere, både kunstnere og akademikere. Bidragsyterne i boka var Jenny Andreasson, Live Hov, Birgitta Johansson, Siren Leirvåg, Inger-Margrethe Lunde, Ingeborg Winderen Owesen, Arnhild Skre, Gerd Stahl og Lene Therese Teigen. Boken er å få kjøpt f.eks. på adlibris.
En svært godt besøkt lansering av disse bøkene i Nationaltheatrets foajé der en rekke skuespillere leste utdrag fra fire av prosjektets skuespill, viste at det finnes en stor interesse blant publikum for de glemte dramatikerne og deres tekster.

DeSK-prosjektets initiativtagere har ikke og mener heller ikke at vi skal ha eierskap til disse gamle tekstene; tvert i mot. Vi ønsker at så mange teaterfolk som mulig skal lage så mange teaterproduksjoner som mulig på bakgrunn av disse skuespillene.

DeSK-dramatikerne ønsket å finne sitt eget rom, de ønsket ikke å objektiviseres, og heller ikke å bli vist hvordan tingene skulle gjøres. Disse dramatikerne var selvstendige mennesker med hele det mangfoldet av følelser og tanker som et menneske har. Kvinner er forskjellige, og dramatikken kvinner skriver er ulik. De dramatikerne vi har funnet her i Norge er veldig forskjellige. Og det kvinnepolitiske som var virkelig hot på den tiden, er tilstede på helt ulike måter i stykkene vi har lest.

 

desk forsideAsta Graah9788275962193

 

I 2013 samarbeidet DeSK-prosjektet og STEMT-skuespillerne (et av Teigens andre scenekunstprosjekter) bl.a. med UiO, BI og Nationaltheatret om en lecture performance på Stortinget på selve jubileumsdagen for kvinners stemmerett – 11.juni. Originale taler fra kampen om kvinners stemmerett lest av skuespillere i Lagtingssalen.

Ønsker du å lese mer så ligger Teigens artikkel “Desk-prosjektet, noen tendenser i dramatikken” under Artikler.


AWSOM Powered