logo

Footfalls

- en natt ved horisonten

footfalls_bunn

“Footfalls” – av Samuel Beckett og “En Natt Ved Horisonten” – av Gunnar Ekelöf. Oversettelse, dramaturgi/bearbeidelse av Lene Therese Teigen

Moren: Liv Heløe
Datteren: Marianne Ustvedt

Helvetestalen fra Portrett av en kunstner som ung mann av James Joyce fremført på bånd av Jon Ketil Johnsen.

Regi og scenografi: Lene Therese Teigen
Musikk: Tore Dimmestøl
Lys: Asbjørn Johnsen /DNS
Kostymer: Catty Hopstock
Lystekniker: Trude Rabben
Produsent: Marianne Roland
Foto: Trond Kvist

Produsert med støtte fra Bergen Kommune og Den Nationale Scene v/teatersjef Tom Remlov. Spilt i visningslokalet for billedkunst på Verftet, Bergen i sene timer i februar 1991.

 ”En natt ved Horisonten, fragment av abstrakt teater” av Gunnar Ekelöf 1927, (oversatt av Lene Therese Teigen):

I dette rommet kan vi altså muligvis gå inn, men ikke forbli, fordi hele handlingen går i sirkel. Rommet føder et rom, som føder et rom og så videre i sirkel, ja, i spiral, men en spiral på bare et nivå. Høyt eller lavt? Om vi er kledd i dykkerdrakt eller flyverdrakt spiller ingen rolle. Hvert av disse rommene er likevel det trykkammer som foregriper uendeligheten. At uendeligheten er urimelig og ikke eksisterer spiller ingen rolle. Hvert rom er et trykkammer. De følger etter hverandre med mange atmosfærers vanntrykk, luftfortynnende og komprimerte, med en atmosfære som om årene kommer til å svulme ved tinningene og flates ut, hele tiden på hverandre, fulle av tomhet og fylde, som perforeringen ved kanten av stillhetens celluloid fylles av tannen og følger seg selv over tannhjulet med den ene tannen. Denne hendelsen, denne følge, denne løpende hunden er en eneste kontinuerlig handling uten hode eller hale, uten subjekt. Den svever, den oscillerer i verdensrommet, men den har ikke noe jeg og altså ingen tyngde. Alt annet er opphengt for ikke å falle.

Rundt omkring synker trettheten mot jorden. Eller er det sneens hvite blomster som springer ut av Intet i uberegnelig høyde og sakte regner ned over jorden? Ordene svever i verdensrommet. Ikke et ord faller. Men trettheten synker mot jorden.

Les kritikker

Dybde i ubegripelighet

Tom, hvit tretthet


AWSOM Powered