logo

Mater Nexus i Oslo 2001

Dramatiker og regissør: Lene Therese Teigen
Scenograf og kostymedesigner: Åse Hegrenes
Lysdesigner: Marianne Thallaug Wedset
Komponist: Sverre Indris Joner
Dramaturg: Halldis Hoaas
Produsenter: Ragnhild Mærli og Lene Therese Teigen / Produksjonsleder: Pelle Gustavsen
Produsert av House of Stories, urpremiere 31.1.2001 på Det Åpne Teater, Co-produsent: Det Åpne Teater, samarbeidspartner: Det NorskeTeater, Støttegiver: Nationaltheatret
MEDVIRKENDE
Irene: Anitra Terese Eriksen
Merete: Ulrikke Greve, Det Norske Teatret
Anna/Nonnen Katarina: Inger Heldal
Vivian/Nanna: Liv Heløe
Guro: Ine Jansen, Nationaltheatret
Toril: Kristin Kajander
Berit: Marianne Krogh, Det Norske Teatret
Alina/Sara: Hanne Lindbæk
Lydia/Gerd: Marianne Ustvedt
Tangodanser Fred Haugen

IMG_0005
Hanne Lindbøk (Alina), Marianne Krogh (Berit) og Anitra Terese Eriksen (Irene) foto: Marit-Anna Evanger

Inspisient: Knut Børressen
Scenografassistent: Tove Leira
Produksjonsassistent: Anniken Tangerud
Scenetekniker: Halvor /DÅT
Sceneteknisk assistent: Rikke Kommisar
Programredaktør: Siren Leirvåg
Fotograf: Marit-Anna Evanger
Programartikkelforfattere: Marianne Roland, Ingeborg Winderen Owesen og Halldis Hoaas
Systue: Solfrid Kjetsaa
Snekker: Sverre Solberg/DÅT
Snekker: Mette Opsahl
Lystekniker: Leif-Jørgen Beck/DÅT
Sufflør: Maria Boch
Masker/Hår: Trude Sneve
Maskørassitent: Ulla Breistrand
Grafisk Design: Knut-Jarle Hvitmyr
Trykkeri: Tøyen Trykk AS
Billettører: Else-Marie Gokstad og Sanne /DÅT
PR-arbeid/programarbeid inntil 1.1.01: Olav T. Skare/DÅT
PR-arbeid fra 1.1.01: Rina Henriksen/DÅT
Videofotografer: Ulf Breistrand og Jon Petrusson
Fotoutstillingen “En Mannsalder”: Marianne Thallaug Wedset
Økonomi: Lene Therese Teigen og Marit Mork

  • SVERRE INDRIS JONERs ORIGINALMUSIKK BLE SPIL INN I DET NORSKE TEATERS STUDIO
  • Fiolin: Atle Sponberg
  • Piano: Ivar Anton Waagaard
  • Bass: Steinar Haugerud
  • Lydtekniker: Christian Snilsberg/ Det Norske Teatret

IMG_0006

VIDEOEN:
Kunstnerisk idé: Lene Therese Teigen
Regi: Lene Therese Teigen og Marianne Thallaug Wedset
Videofotograf: Hedevig Schjødt
“Morfer”, kunstnerisk bearbeidelse via data: Ivar Smedstad/pixelpunkt productions
Produksjonsleder/produsent: Lene Therese Teigen

Forestillingens varighet: 2 t 15 min (pause 20 min), Spilleperiode: 31.1.-17.2.2001
Produksjonen ble støttet av Norsk Kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Fond for
Lyd og Bilde, Oslo Kommune og NSF’s Fond for Frilansere

IMG_0010

Inger Heldal og Marianne Krogh

 

IMG_0011

Kristin Kajander, Anitra Terese Eriksen, Liv Heløe, Ulrikke Greve, Marianne Krogh, Marianne Ustvedt og Ine Jansen

IMG_0002

Inger Heldal, Kristin Kajander, Anitra Terese Eriksen, Ine Jansen, Marianne Krogh og Ulrikke Greve

IMG_0004Anitra Terese Eriksen, Kristin Kajander, Inger Heldal, Ine Jansen, Ulrikke Greve og Marianne Krogh

foto: Marit-Anna Evanger

 

 

KRITIKKER:
En kvinnelig Nóren – Dagbladet – 2001

Ida Lou Larsen, Nationen, torsdag 1.februar 2001

TRE SATSER FOR NI KVINNER
Det Åpne Teater

Mater Nexus

Av Lene Therese Teigen

Regi Lene Therese Teigen

Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes

Lys: Marianne Thallaug Wedset

Musikk: Sverre Indris Joner

I rollene: Marianne Krogh, Kristin Kajander, Anitra Terese Eriksen, Marianne Ustvedt, Ulrikke Greve, Hanne Lindbæk, Ine Jansen, Liv Heløe og Inger Heldal

Allerede en god stund før gårsdagens premiere ble det kjent at Stadsteatern i Stockholm har sikret seg rettighetene til Mater Nexus, og Det Kongelige Teater i København skal også ha meldt sin interesse. Her hjemme har stykket premiere på Det Åpne Teater, og det er jo ikke tilfeldig. Det Åpne Teater er jo vårt ”dramatikerverksted” og i tre år har Lene Therese Teigen vært i dialog med dramatikere, skuespillere og dramaturger, ikke om selve teksten, men om det totale dramatiske uttrykket i Mater Nexus.

Resultatet er blitt fascinerende og annerledes teater. Scenograf Åse Hegrenes, som hittil så vidt jeg vet i hovedsak har arbeidet ved våre institusjonsteatre, har omskapt Det Åpne Teaters litt triste, store hall til en poetisk og tidløs park, med høstnakne trestammer og usynlige trekroner som vokser langt inn i himmelen. Det er bare stykkets prolog som utspiller seg i dette drømmelandskapet, senere kommer andre scenografiske elementer til, men likevel er parken hele tiden til stede i bakgrunnen, og i sluttscenen åpenbares den igjen: Forestillingen toner ut med at en av de ni kvinnene i Mater Nexus, den eneste som finner Lykken i Kjærligheten, danser mellom trestammene, tett omslynget med mannen hun elsker.

For øvrig spiller Kjærligheten ingen viktig rolle i Mater Nexus der vi møter ni kvinner som representerer forskjellige stadier i kvinnelivet. Tre er unge og fruktbare, det er legen Vivian (Liv Heløe), novisen Guro som i løpet av stykket forlater klosteret og blir psykolog (Ine Jansen) og Alina som først og fremst er mor (Hanne Lindbæk). Tre er noe eldre, antakelig i slutten av 30-årene, begynnelsen av 40-årene, det er fotografen Merete (Ulrikke Greve), og de to ugifte søstrene Toril og Irene.Toril (Kristin Kajander) har en liten moteboutique, mens søsteren Irene (Anitra Terese Eriksen) først er lærer, et yrke hun misliker sterkt og forlater for å bli guide i Hellas. De tre siste kvinnene tilhører den unge bestemorgenerasjonen. Berit (Marianne Krogh) storesøsteren til Toril og Irene, stemoren til Guro og moren til Alina, er en dynamisk finansdirektør som lever og ånder for jobben, og har liten tid til over for mann og barn. Hennes skolevenninne Lydia (Marianne Ustvedt) er førsteamanuensis på Universitetet. Hun var tidligere gift med mannen til legen Vivian, er nå gift igjen og lever i et ”moderne” ekteskap. Den tredje, og den mest perifere av de ni, heter Anna Calivera, og er en berømt fiolinist som har sett sine beste dager. Det er disse ni kvinnelivene Mater Nexus kretser om og belyser fra stadig nye vinkler, selv om forholdet mor/barn utvilsomt er det helt sentrale temaet i stykket.

I prologen understreker Lene Therese Teigen at de tre stadiene i kvinneliver, ved å dele opp de ni kvinnene, tidløst kledd i flagrende hvite gevanter, i skiftende grupper på tre som alle utveksler de samme banale og gjenkjennelige uttrykkene for vennskapelig gjensynsglede. Så plasseres vi brått i nåtid: Gjennom korte sketsjer der kvinnene opptrer to og to sammen, aner vi de kompliserte forholdene som binder dem sammen, på godt og på vondt. I den nest siste av disse sekvensene oppsøker den elegante og hyperaktive legen Berit sin lege Vivian, og får den beskjeden alle kvinner frykter: Mammografien levner ikke tvil, kulen i det venstre brystet er ondartet og må fjernes.

Berits brystkreft blir den ”ytre” begivenheten som fører dramaet videre. I annen del har Berit invitert alle de åtte kvinnene på fest. På forskjellige måter står alle de åtte henne nær, og nå vil hun at de skal ta del i hennes skjebne. Alle kommer, bortsett fra datteren Alina som nærer et uforsonlig hat til moren. Men rødvinene flyter, de fleste blir stadig mer beruset og røper mange av sine innerste hemmeligheter i en rekke monologer som nærmest kontrapunktisk blir avbrutt av krangler og forsøk på gjensidig forståelse. Denne sekvensen er stykkets lengste, og minner i mangt og meget på Bjørg Viks To akter for fem kvinner. For øvrig er jo festen der alkoholkonsumet får deltakerne til å blottlegge seg, et lite originalt scenisk virkemiddel – det er nok å nevne Hvem er redd for Virginia Woolf – og mange av Lars Noréns familiedramaer. Dette er utvilsomt Lene Therese Teigen meget klar over , og når hun likevel bruker det, gir hun det en original vinkling. Det er i forholdsvis liten grad sine ambivalente forhold til hverandre de åtte festdeltakerne her prøver å komme til bunns i – det er sine egne liv de desperat søker å forstå.

Stykkets tredje del er formet som en slags epilog der Lene Therese Teigen etter en kort og fortettet åpningssekvens brått bryter med realismen, og etablerer en slags abstrakt virkelighet der kvinnene – som nå mest minner om kvinnene i det greste tragediekoret – gir sin personlige versjon av hva som har skjedd siden sist.

Forholdet mellom mor og barn, kanskje spesielt mellom mor og datter, er ett av de viktigste temaene i Mater Nexus, og jeg opplevde Lene Therese Teigens tekst og scenespråk som det dypest sett mest feministiske jeg har sett på scenen. Uten å nøle tar hun opp en rekke av de problemer og dilemmaer som kvinner møter i dag – som konflikten mellom yrkesliv og morsrolle, mellom maktutøvelse og omsorg, mellom selvrealisering og selverkjennelse. Og hun gjør det nyansert og fordomsfritt. Selv om hun avslører Berit som en litt ondskapsfull, selvsentrert og herskesyk kvinne, gjør hun heller ikke datteren Alina til et utelukkende sympatisk offer for morens svik, Alina er hard, langsint og på sin måte herskesyk. Dette er bare ett eksempel, men det samme gjelder alle de andre skikkelsene, de er mangetydige og kompliserte, selvmotsigende og tvilrådige, og Mater Nexus blir dermed noe av det mest riktige og treffende jeg har sett på scenen om hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn.

Dette hadde naturligvis vært umulig uten de ni skuespillernes finstemte og presise oppbygning av sine karakterer. Med Marianne Krogh i spissen skaper de alle markerte og levende mennesker som vi tror på. Lene Therese Teigen har også et fint øre for språkets mange subtile nyanser, og sammen med skuespillerne klarer hun det kunststykket å få monologene til å virke helt selvfølgelige. Lene Therese Teigen har også selv hatt regien for Mater Nexus, og i utgangspunktet er det alltid farefullt å la dramatikeren være sin egen regissør. Denne oppsetningen er unntaket som bekrefter regelen. Kort sagt – en fin kunstnerisk suksess for Det Åpne Teater og for alle de som i tre lange år har arbeidet med prosjektet.


Elegi over det nye borgerskapet – Morgenbladet – 9.-15.februar 2001
Det Åpne Teater – VG – 2.februar 2001

PROGRAMTEKSTER:

Dramaturg Halldis Hoaas (Hentet fra programmet til urpremieren av Mater Nexus, januar 2001):

SKARPT LYS INN I STORT LANDSKAP

I mitt forrige liv som fast ansatt institusjonsteaterdramaturg, ville jeg hylt av glede over å få en tekst som dette i hus. Jeg hadde alltid en hyllemeter eller to med ”kvinnestykker” stående, fordi det med jevne mellomrom kom en bønn fra sjefskontoret: jeg trenger et stykke for de litt eldre jentene, NÅ! Men hva er et ”kvinnestykke” – utover det faktum at det inneholder roller for mellomgenerasjonen av skuespillerinner, den generasjonen mannlige teatersjefer har størst problem med å holde beskjeftiget i meningsfylte oppgaver? Personlig misliker jeg overskrifter som kategoriserer og begrenser på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion. Om kunsten kan ”brukes” til noe, må det vel være til å gi oss innsyn i mennesker, kulturer, verdener ulike oss og vårt.

Samtidig som kunsten også kan ”brukes” til å gi oss ny innsikt i nettopp det vi opplever som vårt eget – vår egen verden, våre verdier, vår generasjon, vårt kjønn. ”Mater Nexus” plasserer seg i denne siste gruppen, og handler om en rekke kvinneskjebner i dagens Norge. På ett nivå kan det hevdes at teksten problematiserer selve den moderne kvinnerollen – kravet om suksess i kjærlighetsliv og yrkesliv, i morsrollen og i omsorgsrollen, disse kravene som ofte synes umulige å forene. Og sentralt i teksten står det ene som skiller kvinnen fra mannen: det er kvinnen som føder barnet. Barnet – eller fraværet av barnet – er et sentralt element når kvinner selv definerer om de har lyktes eller ikke lyktes med sine liv. Sett i dette perspektivet er ”Mater Nexus” et kvinnestykke på mange nivåer – men først og fremst på det dypest sett menneskelige nivået som handler om livet og døden, om livet som passerer gjennom oss når et barn blir til, om livet som passerer gjennom oss med de valg vi gjør, med tiden som går, med hendelser som rammer oss, med mennesker vi knytter oss til. Vi ser vår egen død, eller det som sies å være det aller verste: det egne barnets død. Kvinnestykke? Ja vel – men først og fremst et stykke om menneskets kår i den verden vi har skapt oss og som vi blir formet av. Og som vi alle trenger å stoppe opp ved og undersøke – slik Berit blir tvunget til å gjøre her, med konsekvenser langt utover det ene livet, hennes eget, som er i ferd med å ta slutt.

Lene Therese Teigen er en meget formbevisst forfatter. ”Mater Nexus” har en

usedvanlig tydelig struktur, uttrykt i skiftende former som styrer oss gjennom alle historiene og plasserer vårt fokus, ikke bare tekstlig, men også visuelt.

Stykket åpner med en prolog – i sin ytre form en overskriving av Samuel Becketts ”Come and go”, i sitt innhold et møte mellom tre kvinner, spilt av ni kvinner, og vekslende slik at de få setningene som ytres får en allmenngyldig karakter, langt borte fra spesifikke skjebner. Likevel – i dette korte, rytmiske partiet, skrevet ut som notasjon i bevegelse og tekst – åpner Lene Therese Teigen døren til den verden hun vil presentere for oss, og som hun uansett inspirasjonskilder har gjort til sin egen.

Fra dette ekstremt åpne, tilsynelatende tilfeldige landskapet, hvor karakterene er oppløst, kaster hun oss ut i en serie fragmenter (del 1). Gjennom korte, skarpe sekvenser møter vi en rekke kvinner – parvis, med ulike forhold til hverandre, i svært ulike situasjoner, men fanget i et spesielt øyeblikk med høy temperatur.

Tyngdepunktet i teksten (del 2) er en fest hjemme hos Berit, hvor hun har samlet de viktigste kvinnene i sitt liv for å konfrontere dem og seg selv med den dødsdommen hun har mottatt, og for å gjøre opp status for seg selv og sitt liv. Etter hvert som vi trekkes inn i de livene vi møter, faller fragmentene fra del 1 på plass og kaster lys over både enkeltskjebner og sammenhenger. Også her ligger en mannlig forfatter bak som en strukturerende inspirasjonskilde – Anton Tsjekhov og hans ”Tre søstre”. Men også her har Lene Therese Teigen omskapt den ytre likheten til et indre liv som er nåtidig og nært – en omskapelsesprosess som kunne være tema for et eget studium.

Del 2 fører oss gjennom festen i tre stadier – og Lene Therese Teigen lar disse stadiene utspille seg både visuelt og tekstlig: rommet blir stadig trangere, festbordets strenge form går rent fysisk i oppløsning. Berits regi kan ikke holde tøylene samlet – alt blir annerledes enn hun hadde tenkt. Og hennes eneste barn – datteren Alina, som er nybakt mor selv – kommer aldri. Berits kontroll glipper.

Del 3 utspiller seg åtte år senere – Berit har fått sin dødsdom

utsatt, men denne gangen er det alvor. I det ytre beveger formen seg nå fra det trangeste rommet – den endelige konfrontasjonen mellom mor og datter – ut i et abstrahert scenisk landskap der kvinnene fra festen forteller oss, og til dels hverandre, hva som har skjedd siden sist. Til sist slutter Lene Therese Teigen sirkelen: rommet åpner seg helt idet Berit forlater livet og de andre vandrer alene i et parklandskap som minner om prologens.

Denne korte skissen yter ikke forfatterens bevisst formende evne rettferdighet. Bevegelsen fra det løsrevne, fragmenterte inn til stadig mer intense nærbilder og ut igjen til fragmenter som nå oppleves i en sammenheng og skaper stadig flere nyanser i nærbildene, er en krevende struktur å fylle, både visuelt og tekstlig. Det ytre visuelle formspråket er abstrahert, den indre virkeligheten i relasjoner og dialoger psykologisk troverdig. Skuespillerne i dette landskapet må arbeide både med karakterutvikling og med skarpe rytmiske brudd, med raske fokusskift og et bevegelsesmønster som veksler mellom realistisk samspill og indre monologer i en streng ytre form. Dersom det skal lykkes å skape en helhet av dette, ligger utfordringen i organiske overganger mellom de ulike spillenivåene, basert vel så mye på musikalske virkemidler som på rent analytiske skjemaer. En teatertekst er et partitur, og orkestreringen av stemmer og temaer, av de ulike satsenes dynamikk, kan trolig beskrives vel så presist ut fra musikalske komposisjonsprinsipper som fra rent dramaturgiske.

Så langt om det ytre – viktigst er likevel det indre landskapet. Uttrykt i veldig enkle – for ikke å si forenklede – termer, speiler alle historiene vi møter i ”Mater Nexus” på en eller annen måte den moderne kvinnens dilemma i vår verden. Berit og hennes historie fungerer som en katalysator, som den utløsende faktor. Den ytre sett vellykkede kvinnen, som likevel har sviktet i avgjørende faser i sitt og andres livsløp, blir det speilet de andre reflekteres i. Hennes egen historie er likevel ikke noen hovedhistorie – den er tråden som holder veven samlet, men alle trådene og alle fargene er like viktige om mønstret skal bli synlig. Det er et kollektivt tidsbilde vi møter – sammensatt på tvers av generasjoner, på tvers av verdivalg, på tvers av ytre og indre vellykkethet. Om det er ett tema som likevel blir stående som mer sentralt enn noe annet, er det forholdet mor-barn. Vi møter dette temaet i ulike fortolkninger i de ulike historiene – alle de sentrale karakterene berører det. For oss som selv er kvinner, og ikke bare har hatt eller har mødre, men også selv er mødre, er det mye gjenkjennelig smerte – og lykke! – i de ulike forløpene. Og for oss som både er mødre og yrkeskvinner gjelder det samme i kanskje enda sterkere grad. Lene Therese Teigen har hatt mot til å gå inn i dette minefeltet, latt noen miner eksplodere foran øynene våre, men vært klok nok til å innse at vi alle må rydde våre egne miner – enten de er blitt plassert der av andre eller av oss selv. Ved å arbeide i spenningsfeltet mellom strenge estetiske formkrav og rått konfronterende følelsesliv, speiler hun moderniteten vi er omgitt av, vår vaklende veg mellom kontroll og kaos.

Ingeborg W.Owesen, stipendiat i filosofi ved Senter for Kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo (hentet fra programmet til urpremieren av Mater Nexus, januar 2001):

MATER NEXUS – en polylog? – noen feministiske refleksjoner

 Med sine ni talende kvinner er Mater Nexus verken en monolog eller en dialog. En mer passende betegnelse er derimot begrepet ”polylog” – et begrep introdusert av den franske filosofen Jacques Derrida og feminist-teoretikeren Julia Kristeva. Mens en monolog er en enetale, og dialog en samtale mellom to, betegner ”polylog” en talehandling bestående av flere stemmer. Derrida definerer ”polylog” som følgende: (for n + 1 – kvinnelige – stemmer). Vi ser altså at en ”polylog” består av flere stemmer, ikke-identifiserte stemmer og kvinnelige stemmer. Og betraktet slik i et teoriperspektiv blir Mater Nexus særlig interessant. Jeg skal i det følgende kort prøve å aktualisere Mater Nexus i forhold til nyere fransk feministisk teori, med utgangspunkt i feministiske teoretikere som Julia Kristeva, Luce Irigaray og Hélène Cixous.

Noen av de siste 20 årenes mest interessante teorier har sitt opphav i Paris. Disse teoriene bygger til en viss grad på nylesninger av Friedrich Nietzsche, kulminert i retningen kalt poststrukturalisme. Nietzsches anliggende var å ”dekonstruere” sannhet, eller snarere vår forståelse av objektiv, vitenskapelig sannhet. For Nietzsche har sannheten alltid et perspektiv, den er situert og må forståes som uttrykk for et bestemt ståsted, eller en bestemt fortolkning. Ved å forsøke å løse opp den vestlige kulturs vitenskapelige sannhetsmonopol, ønsket Nietzsche å gi rom for flere sannheter, flere perspektiver. Ettersom det finnes et mangfold av perspektiver og fortolkninger, finnes det også et mangfold av sannheter. Nietzsche ønsket en mer pluralistisk og dynamisk sannhetsforståelse. ”Sannheten er en kvinne”, skrev Nietzsche. Med dette mente han at mannen har skapt kvinnen på samme måten som han har skapt sin verden, sin virkelighet, sin sannhet, sin vitenskap og filosofi. Derrida leser Nietzsche dithen at ”sannheten er en kvinne” forståes som at det finnes ingen sannhet om kvinnen, denne ikkesannhet er ”sannheten”. Kvinne er navn/betegnelse for denne ikkesannhet, følgelig finnes det ingen kvinnelig ”essens”. Sannheten er polymorf og polyfon, og ”kvinnen” likeledes.

Og det er denne polyfone sannhet Mater Nexus iscenesetter og det på flere nivåer. For det første antyder dramatikeren noe i denne retning i teatertekstens innledning. Der skriver hun: ”Det er ikke én ting som er sant. Det finnes en ytre og en indre verden. Minst.” I tillegg presenteres vi i første scene for tre Berit’er, tre Lydia’er og tre Merete’r. Hver enkelt framstår som sin egen tredobling eller som tre versjoner av seg selv. Og ikke aller minst, etter å ha lest stykket er det spørsmål jeg sitter igjen med hvorvidt Mater Nexus representerer ni ulike kvinner, eller én kvinnes ulike ni ansikter? ”Vi har to ansikter hver” sier Toril mot slutten av stykket. Men kanskje har vi ikke bare to, men muligens så mange som ni? Dersom disse ni kvinnene utgjør én kvinnes mulige og faktiske posisjoner, blir spørsmålet hvem av dem som er den riktige eller mest sanne helt irrelevant, i tillegg til at det er et spørsmål som er umulig å besvare. Seg i mellom utgjør de ni intet hierarki, de er alle like virkelige, like betydningsbærende, like sanne.

Hvilket bringer oss over til problematikken om identitet og subjektivitet. Hvordan blir vi den vi er? Og ikke minst, hvem er vi? Hvem er jeg? Er jeg alltid den samme, er min identitet noe stabilt og uforanderlig? Eller er den flytende, dynamisk og omskiftelig? Disse sentrale spørsmålene utgjør agendaen i mye moderne feministisk teori. Og dette er også, slik jeg ser det, noen av de spørsmålene Mater Nexus reiser. ”Du har invadert meg mamma, her inne er du – enten du vil eller ikke” sier Alina til moren Berit. Hvem gjør dette Alina til, hvem eller hva utgjør hennes identitet, henne selv, eller moren Berit? Eller begge? Men hva er det så som holder disse ulike ansiktene, to eller ni, eller identiteten samlet? Jo, kroppen, vil nok mange svare. Kroppen er samlingspunkt for den veven av ulike diskurser som utgjør vår identitet.

Fra feministisk hold er kroppen særlig interessant da det jo tradisjonelt er kvinner som assosieres med kropp og kroppens påståtte naturlighet, og følgelig påståtte kvinnelighet. Kroppen utgjør et åsted for feministisk kulturkritikk. Det en objektiv, rasjonalistisk, maskulin fornuft fortrenger er nettopp det kroppslige og kvinnelige. Det kvinnelige/kroppslige utgjør dens monopol og grenser. ”Det kvinnelige” kan vi her forstå (i tillegg til kroppslighet), også som sensualisme, irrasjonalitet, annethet og slike kategorier som tradisjonelt forbindes med kvinner og kvinnelighet. Og nettopp derfor er disse kategoriene interessante for feministiske teoretikere. Kroppen, og særlig morskroppen, utgjør fornuftens Andre, dens vrengte speilbilde. Kroppen (og kvinner) forståes følgelig som natur, eller noe naturlig, i motsetning til kultur og sannhet. Og det er en slik kvinnelighets- og sannhets-forståelse feministiske teoretikere som Julia Kristeva og Luce Irigaray forsøker å ”dekonstruere” (=oppløse). Det er ikke slik at det bare finnes en sannhet, at vi f.eks. enten er kultur eller natur, vi er kanskje begge deler samtidig , eller kanskje vekselsvis ettersom hvilken situasjon vi befinner oss i.

Mater Nexus problematiserer dette på en illustrerende måte. Her møter vi mange ulike versjoner av kvinnelighet, både tradisjonelle og kontroversielle. Og Lene Therese Teigen demonstrerer fortreffelig, synes jeg, hvilke følger og problemer, og vanskelige livsvalg begge versjoner medfører for kvinner av i dag. Det er særlig morsrollen som problematiseres i Mater Nexus. Vi presenteres for ulike morsvariasjoner; moren som invaderer datteren sin, moren som svikter barnet sitt, moren som tok abort og ikke ble mor, stemoren, karrieremoren osv. Og om ikke alle er mødre, så har de mødre, vi er alle engang kommet inn i livet som født av en kvinne. Vi står alle i gjeld til moderskapet. Et viktig tema for både Kristeva og Irigaray, er kulturens fortrengning av moderskapet, samt dens gjeld til morskroppen. Julia Kristeva hevder at det ikke er moderskapet i seg selv som er årsak til kvinners undertrykking, men snarere vår kulturs forståelse av moderskap. Den vestlige kultur har tradisjonelt redusert kvinner utelukkende til moderskap og reproduksjon. I følge Kristeva trenger vi å fornye vår forståelse av reproduskjon og moderskap i tillegg til vår forståelse av hva det innebærer å være kvinne. Og Mater Nexus kan sees som et bidrag til nettopp dette.

For Luce Irigaray er språket det springede punkt for hennes feministisk baserte kritikk. Det symbolske språket er stort sett skapt av menn. Kvinner mangler et språk til å uttrykke spesifikke kvinnelige erfaringer, noe som fører til en slags ”hjemløshet” i språket og i kulturen for kvinner, et slags indre eksil. Hélène Cixous foreskriver som medisin på denne diagnose det hun kaller kvinnelig skrift. Dersom kvinner i større grad skriver mer om kvinnelige erfaringer håper hun at det vil avstedkomme et adekvat språk. Mater Nexus er nettopp et eksempel på kvinnelig skrift. Her møter vi mange forsøk på å artikulere erfaringer knyttet til f.eks. fødsel og amming. ”…Jeg legger han til brystet. Han tar det med en gang. Suger og suger. Vi smelter sammen til en stor klump av behov og tilfredsstillelse…” (Alina)

Og igjen tematiseres spørsmålet om identitet. Er mor og barn to eller en? Eller begge deler på en gang, et slags to-i-en? For Kristeva utgjør denne to-i-en et paradigmatisk utgangspunkt for en ny etisk forståelse. Moderskapet stiller spørsmål ved skillet mellom natur og kultur, nettopp fordi det bryter ned grensene mellom subjektet og den andre. Og dette burde utgjøre modellen for etikk, en kjærlighetens poly-logikk.

Tiltross for at vi i dag har tallrike kvinnelige forfattere i vår del av verden, er paradoksalt nok temaer som fødsel og amming osv. fortsatt tabu. Mater Nexus bryter på en uredd måte med dette tabu. Hvis vi nå går tilbake til Derridas definisjon av ”polylog”: (for n + 1 – kvinnelige – stemmer) ser vi at Mater Nexus oppfyller alle kriteriene; ubestemmelige identiteter og kvinner som gir ”det kvinnelige” en stemme eller et språk. Mater Nexus kvalifiserer utvilsomt betegnelsen – en polylog.


AWSOM Powered