logo

Tokyo


KYUNIN NO ONNA = ni mennesker av slaget kvinne (MATER NEXUS)

Premiere på Haiu-za i Roppongi 3.desember 2008

Produsent: Theatre For You/ mr. Natsuko
Regi: Lene Therese Teigen
oversettelse, tolking og regi-assistent: Yuu Komaki
Medvirkende: Nyoko Fukuda, Mari Nishiumi, Megumi Kuro, Mari Fukao, Maiko Goda, Atsuko Koyama, Kazuko Makino, Shinobu Kino, Miki Wakahara, Chika Mizuno, Aiko Kato, Kyoko Iguchi, Yui Komaduka
Scenograf: Masahiro Norimine
Komponist: Hiroaki Goto
Kostymer: Yasuko Yamada
Lyddesign: Yasohiro Kurosawa
Lysdesign: Shinja Isono

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2009:

MATER NEXUS I JAPAN
KYUNIN NO ONNA:
NI MENNESKER AV SLAGET KVINNE

Høsten 2008 arbeidet forfatter/regissør
Lene Therese Teigen i Tokyo i to måneder
med en japansk iscenesettelse av sin tekst
Mater Nexus.

JAPANSKE KVINNERS VIRKELIGHET
Om femti år vil Japans befolkning være halvert. Kvinner i Japan velger bort ekteskap og familie. Halvparten av de som er 30 er ugifte og 70% av dem bor hjemme hos foreldrene. De velger karriere og ”single-livet”. I Japan finnes ingen familiepolitikk som ville gjort det mulig for disse kvinnene å kombinere yrkesliv og karriere. Det samme gjelder naturlig nok for kvinnelige skuespillere. Gifter man seg forventes det at man skal få barn, og får man barn forventes det at kvinnen slutter å arbeide.
Da jeg møtte teamet som skulle arbeide med Mater Nexus i Tokyo viste det seg at av 13 kvinnelige skuespillere var det kun én som hadde barn, og hun hadde ett barn med en kollega i kompaniet. For dem hadde forholdene blitt lagt til rette også fra arbeidsgivers side.

KREVENDE OVERSETTERARBEID
Den japanske skuespilleren Yuu Komaki som bor i Sverige så Mater Nexus på Stockholm Stadsteaters hovedscene våren 2002. I flere år arbeidet hun hardt for å initiere en japansk produksjon. Hun oversatte teksten fra engelsk/svensk og etter samtaler med meg, og hun fungerte også som tolk og regiassistent. Hennes oversettelse hadde det vært vanskelig for meg å sjekke i detalj på forhånd.
På japansk snakker menn, kvinner, barn, overordnede og underordnede forskjellig. Det finnes tyve personlige pronomener som tilsvarer det norske ”jeg”. Og ikke bare må man være klar over kjønn, alder og klasse, man må også passe på hva slags forhold hun eller han har til de andre personene i teksten. I Mater Nexus møter man stort sett en gjeng med damer som reagerer med aggresjon og som ikke oppfører seg særlig forskjellig fra menn. Mye av arbeidet de første ukene gikk med til å tørke vekk tårer og sentimentalitet og få dem til å forstå at dette var mennesker som brukte hele spekteret av reaksjonsmønstre, blant annet også sinne og sarkasmer. På en prøve ga jeg en av skuespillerne kommentarer på hvordan hun kunne endre spillet til å bli noe mer pågående. Etter et par minutter brøt hun meg av og sa: Mener du at jeg skal spille som om hun er en mann? Ja, sa jeg; gjør det, hvis det er slik du mener en mann er.
Det oppsto mange interessante diskusjoner idet jeg oppdaget at skuespillerne ikke kunne ha forstått en situasjon i teksten riktig. Etterhvert kjente jeg igjen visse ord, og kunne også kommentere direkte. Dette skjedde blant annet da jeg oppdaget at stedatteren konsekvent kalte sin stemor for mamma, slik man må gjøre i Japan. På den måten gikk det ikke an å forstå forskjellen på hennes følelser for sin kjødelige mor som også var ”mamma” i teksten, og for stemoren. Det endte med at jeg måtte insistere på bruken av stemors navn, til tross for at de fleste så riktig tvilende ut til dette radikale valget. Da jeg sa at denne jenta skal gjøre revolusjon, aksepterte skuespilleren med et smil.

ARBEIDSMETODER
Hierarkiet var strengt også i prøverommet – de eldre skuespillerne sto over de yngre, som måtte servere te og legge til rette for prøvene, mens de med mest anisennitet og gjesteskuespillerne kunne slappe av. Skuespillerne var også vant til en annen type regi enn jeg kunne tilby. De forventet å få beskjed om hva de skulle gjøre. Jeg forventet at de skulle komme med ideer og innspill, at vi skulle ha diskusjoner om innhold og utveksle erfaringer som kunne berike tolkninger og gjøre stykket bedre.
Mine stykker kjennetegnes blant annet av at jeg skriver flere likeverdige roller og ikke har en tradisjonell hovedrolle. På den måten må både den ferdige produksjonen og prøvearbeidet preges av at skuespillerne gir og tar fokus kontinuerlig. Hierarki-systemet var også tydelig i prøvesituasjonen, der de yngre skuespillerne kviet seg for å ta fokus fra de eldre. Lett skremte gjorde de likevel som jeg sa. Etter noen prøveuker hadde vi fått en god prøvestemning der det utkrystalliserte seg noen få som produserte idéer og delte tanker like lett som i en norsk prøvesituasjon – de delte jo også dette til de andre, og stemningen ble mer kreativ. På den måten ble det daglige arbeidet et mål i seg selv, og premieredatoen ble ikke det eneste som hadde betydning.
Det var vanskeligere å få skuespillerne til å jobbe psykologisk-realistisk enn stilisert. Både stykkets åpning og slutt krever tekstbehandling som ikke er psykologisk motivert. Dette var ikke noe problem for skuespillerne, her gikk de igang uten motstand. Men å diskutere hva som var naturlig væremåte i de realistiske delene av stykket tok derimot uforholdsmessig lang tid for en norsk regissør som fikk strukket tålmodighetsstrikken langt. Dette stykket er krevende fordi det innebærer skifte av spillestiler, så jeg hadde ikke sett for meg at det ”bare” ville være å arrangere dem rundt i rommet, men jeg hadde ikke forutsett hva som ville ta mest tid.

DUKKENE
De moderne unge kvinnene i Japan er ”kvinnelige”. Kawai-moten er sentral i bybildet. Overalt ser du kvinner med enorme stiletthæler, korte miniskjørt eller shorts og mønstrete strømper, håret gjerne tupert stort og uregjerlig, kanskje i musefletter. Kawai betyr søt, og var opprinnelig en betegnelse man brukte om barn, men nå kan du være kawai langt opp i 30-årene. Luer med pusedusker, fuskepels og rosa tilbehør er helt vanlig. ”Mine damer” kledde seg ikke helt sånn, men jeg tenkte mange ganger på hva slags idé om kvinnelighet som lurte i bakgrunnen. Da vi fikk en baby-dukke inn i prøverommet, ble ”damene mine” lettere hysteriske.. Ingen hadde hatt en baby før, alle ville holde den, og alle fniste. Det gikk mye energi med til å finne ut hvordan man holder en baby, og hvordan man forholder seg til et levende barn. Det samme skjedde da vi fikk Barbie-dukkene på plass: Mye fnising og leking, som om de fremdeles var barn selv.

MATER NEXUS – scenetekst av Lene Therese Teigen med 9 store og 4 mindre roller – alle for kvinner. Uroppført i Oslo av House of Stories på Det Åpne Teater i 2001, regi Lene Therese Teigen. Deretter produsert på Stockholm Stadsteater, Helsingfors Stadsteater og Folkteatern i Göteborg. Produksjonene var helt forskjellige med ulike regissører. Felles var at den ble spilt på store scener med mye ressurser og trakk mange publikummere.
I Mater Nexus møter vi ni kvinner plassert på forskjellige steder i tilværelsen, vi møter dem i avgjørende livssituasjoner, og vi følger dem der livstrådene deres løper sammen. ”Med Tsjekov deler Teigen et fandeinvoldsk harselas med borgerskapet”, Jon Refsdal Moe, Morgenbladet 9.2.2001.

BETYDNINGSSFORSKYVING
Det paradoksale var at Mater Nexus på mange måter skiftet betydningskontekst i Japan. Jeg hadde skrevet en tekst om det umulige lykke-prosjektet der man skal forholde seg til kjærlighet, karriere, barn eller ikke barn, sykdom, død og sorg – alt sammen med en bevisst logisk holdning, men der utgangspunktet gjerne er at vi takler alt, bare vi tar oss ammen, snakker om problemene våre og går videre. Her ble dette problematiske livet en utopi. Disse livene som jeg hadde beskrevet med problemer, sorg, bitterhet og frustrasjon ble på en måte et tegn på at man kan leve mangefasetterte liv. For mine skuespillere innebar møtet med Mater Nexus og arbeidsprosessen vår, at de fikk spille tøffe oppegående damer som tør å si fra, som kommer ut med gørra si og som forløses gjennom prosessene. De møtte en annen virkelighet. Det doble prosjektet som også handlet om å få til større grad av medvirkning i prøvetiden ble støttet opp av rollefigurene de levendegjorde på scenen, som var aktive kvinner med stort handlingsrom.

TEKNISKE UTFORDRINGER
Forestillingen hadde premiere 3.desember i fjor på teatret Haiu-za, et av de mest velrenommenrte teaterhusene i underholdningsdistriktet Roppongi. Da vi begynte arbeidet med å sy forestillingen sammen ble jeg igjen slått av at arbeidsformene var gammeldagse: De ville helst ha skiftene bak et sort teppe, eller i black-out. Jeg ville ha åpne skift der noe skjedde. Heldigvis hadde vi med en fiolinist som gjorde all musikk live, og i skiftene la vi fokus på henne, i tillegg til at alt som skjedde på scenen ble koreografert og lyssatt slik at det ble underholdende å se på. Lite nytt i europeisk teater, men altså bittelitt revolusjonerende i Tokyo!

REAKSJONER FRA PUBLIKUM
Skuespillerne hadde smilt da jeg ville legge 2.gangs applaus. Men de måtte inn tre ganger på premieren, og det var fulle hus hver dag og mange begeistrete mennesker. Jeg var selv tilstede på noen andre teaterforestillinger og kunne registrere det jeg hadde blitt fortalt: At det japanske publikum ikke pleier å komme med reaksjoner underveis i en forestilling, ei heller gir de mye applaus.
Min regi var så forskjellig, fikk jeg høre. At ikke alle skuespillerne var like komfortable med å spille så ”nedpå” og med så lite dramatikk i tekstbehandlingen, var det også fagfolk som kommenterte. Det var mange av de japanske teaterfolkene jeg møtte som mente at japansk vestligorientert teater har mye å lære. I de få andre forestillingene jeg så var det tydelig at det overdrevne og dramatiske var den spillestilen som lå skuespillerne nærmest.
Det var en stor utfordring og ikke minst glede å arbeide med alle ved teatret. Det er mye igjen før det japanske samfunnet blir som Norge når det gjelder familiepolitikk og rettferdighet mellom kjønnene, så Mater Nexus har blitt et sterkt innlegg i forhold til denne problematikken. Jeg var ikke forberedt på i hvor stor grad jeg kom til å bli en inspirator både faglig og personlig for skuespillerne spesielt, men også for de andre kustneriske samarbeidspartnere. Det har selvsagt gjort arbeidet i Japan ekstra meningsfullt, men på mange måter også spesielt krevende.



AWSOM Powered