logo

Under Vår Himmel

skrevet og regissert av Lene Therese Teigen, for TEATER INNLANDET

”Under Vår Himmel” startet med en idé om å lage en forestilling som skulle være som en reise gjennom Oppland og Hedmark. Men hvem skulle ta reisen og hvorfor? Og hvorfor hadde akkurat jeg kommet på idéen? Det skulle ikke handle om turistene som ser overflaten, men om de som hører til, eller kommer til å høre til, på alle mulige måter. Jeg ville stille spørsmål om hva vi legger i begreper som hjem og hjemsted. Hva er disse merkelige følelsene så mange av oss har til steder der vi har levd hele eller deler av våre liv? Selv har jeg har røtter flere steder i Oppland, og tilhørighetsfølelsen er sterk. Men hva innebærer det i dag?

I de senere årene har det blitt gjort mye forskning på fraflytting, tilflytting og tilbakeflytting. Folk i ulik alder, både kvinner og menn, har svart på mange spørsmål om hva som har spilt inn når de har tatt valg som har ført til hvor de har endt opp med å leve. Det viser seg at det vi tror er bevisste valg, ofte er tilfeldigheter.

I tillegg til å lese forskning og diktning om temaet, har jeg også lagt ut på en reise i Hedmark og Oppland, filmet landskapene og snakket med unge og voksne om deres forhold til hjemsteder og tilhørighet. Allerede da vi reiste rundt visste vi at bildene og intervjuene skulle integreres i en teaterforestilling som også skulle romme flere diktede historier. Resultatet har blitt en forestilling om tolv menneskers liv fordelt på tre familiehistorier.

Under vÃ¥r himmel         Under vÃ¥r himmel

TILHØRIGHET

fra en samtale mellom dramaturg Halldis Hoaas og dramatiker/regissør Lene Therese Teigen

Når blir borte hjemme og hjemme borte – slik at hjemme igjen kan være best, mens borte kan være bra? (Fra Under Vår Himmel)

Lene

Jeg fikk tidlig barn og dermed også behov for å finne frem til røtter og definere barnets bånd til de menneskene og stedene vi hadde relasjoner til. Jeg laget slektstre for datteren min som gikk mange hundre år tilbake på alle sider. Samtidig flyttet vi flere ganger da hun var liten, og hun var også med på jobb og vi levde på mange måter et nomadisk liv. Sønnen min har hatt en helt annen oppvekst. Han har bare bodd på ett sted, og har sterk tilhørighet til stedet og menneskene der. Det er kanskje en større trygghet i det å ha oversikt over stedet du bor på, men på den annen side trenger du ro i deg selv i en sånn livssituasjon også – fordi det er en større utfordring å finne ut hvem du selv er – i et sterkt fellesskap der mange er like.

Jeg ble født i Oslo av to unge innflyttere fra Midt- og Nord-Gudbrandsdalen. Da jeg var to flyttet vi til Kolbotn i Akershus, og etter ti år kjøpte vi hus på Blindern i Oslo der jeg bodde i tre år før jeg flyttet. Både moren og faren min sa at vi skulle reise ”hjem” da vi dro oppover til Gudbrandsdalen i helger og ferier. Og siden vi både har hytter og gårdsbruk der fremdeles, så føler jeg naturlig nok tilhørighet til de stedene. Men hva betyr den typen tilhørighet, og hvordan har det formet meg?

Under vÃ¥r himmel    Under vÃ¥r himmel

Halldis

Du er den eneste som kan definere din tilhørighet. Hva andre måtte mene om det, er egentlig helt irrelevant i forhold til hvordan du selv opplever den tilhørigheten – i hvilken grad og på hvilken måte den har formet deg opp i mot alle de andre tingene som har formet deg. Jeg har naturlig nok en annen tilhørighetsfølelse, som er født og oppvokst og med slekt hundrevis av år tilbake på ett sted, Elverum – og som visste veldig tidlig at jeg måtte komme meg derifra. Veldig i tråd med det som sies i en del av intervjuene du har gjort – at er du fra et lite sted og slekta di har bodd der bestandig, så tror alle at de vet alt og de definerer og tolker og de bestemmer seg for hvordan du er og hva du skal bli osv. Hva du selv tenker og mener evner de ikke å forholde seg til.

Som Sigurd i Under Vår Himmel sier: For å gjøre de erfaringene som gjør at du kan finne ut hvem du egentlig er, så må du bort. Og det måtte jeg – langt bort på alle måter. Men det jeg samtidig vet, er at jeg har et ekstremt solid fundament i historien og kulturen. Det er en del av ryggraden.

Det var ikke gamle skolekamerater eller slekta som gjorde at jeg ikke greide å selge barndomshjemmet mitt. Det var landskapet. Jeg hadde aldri tenkt tanken på å flytte tilbake fra Oslo etter mer enn tredve år, men det er noe med barndommens landskap som er fullstendig irrasjonelt. Det satt mye dypere i meg enn jeg trodde.

Lene

Det er lett å forstå akkurat det. Faren min har bodd hele sitt voksne liv i Oslo, men nå når han har blitt pensjonist, vil han være så mye han kan på det stedet han vokste opp. Han faller til ro. Du ser at han er ett med dette landskapet.

Under vÃ¥r himmel     Under vÃ¥r himmel

Halldis

Når jeg er hjemme, er det noe med det huset og det landskapet; det er noe som renner av meg. Er man bevisst sine røtter, har man en slags kjerne, en trygghet som er der uansett. Og den kan jeg bruke til å være åpen og lyttende og prøve å ta inn og forstå det som er annerledes enn mitt.

Det finnes en åpenhet og mottagelighet for andre i denne delen av Norge som jeg mener er underkommunisert og som har dannet et feilaktig bilde av hvordan det er her. Det er ikke en avstengt kultur, men en mottagende og nysgjerrig kultur.

 

himmel 2

 

Lene

Noe av det som blir sagt i Under Vår Himmel kommer fra odelsgutten Andreas som studerer sosiologi. Han forteller moren sin at man ikke må tenke så mye på at folk må flytte hjem som at man må tenke på at noen må flytte inn. Det tror jeg handler om å etterspørre en holdning både fra de som bor et sted, og fra omverdenen.

Halldis

Så har du det unge paret Kaja og Jo fra Under Vår Himmel. Der har du den karakteristiske debatten om å komme fra forskjellige steder, ha en utdanning, og så spørsmålet om hvor paret skal slå seg ned. For at begge skal kunne realisere seg, er de avhengige av å finne et sted hvor det er mulig. Hva har dette å si i forhold til hans drøm om å bo hjemme? Det umuliggjør hennes drøm om å få en bra jobb. Det handler om hvordan man definerer seg selv – nå for tida. I forhold til faglige ambisjoner. I forhold til å kunne leve ut sitt yrkesvalg i en sammenheng som er utfordrende, interessant og spennende. Etter hvert som flere og flere har fått høyere utdannelse er det også en del av hva man ønsker i sitt liv: å jobbe med noe som oppleves meningsfylt både for deg selv og menneskene rundt deg. Hva skal til for at du skal gi avkall på det?

Så har man fått disse prosjektene om å få ungdommen til å vende hjem – men da må du ha interessante jobber å tilby og det er ikke slik at alle kan jobbe nettbasert fra hvor som helst.

Lene
Spørsmålet er jo også knyttet til kjønn: Det trengs som oftest to interessante jobber. Spørsmålet blir hva slags liv er det man tenker seg at folk kan ha, vil ha. Og hva slags jobber man tenker seg at folk kan ha og vil ha. Og videre må man også stille spørsmål om hva slags kjønnsrollemønster man vil ha.

Det var veldig spennende å lese forskningsrapporten ”Kvinner på Flyttefot” av Gro Marit Grimsrud der hun har intervjuet mange unge kvinner om deres forhold til hjemsted og fraflytting. Hensikten med rapporten var ikke å undersøke om bygdene var mer patriarkalske enn byene, men hvorvidt kvinnene oppfattet det slik, og om det dermed hadde betydning for deres valg av bosted. Flere av kvinnene som ble intervjuet sier at det er snevre rammer for hva slags oppførsel som aksepteres for jenter. En av dem sier det slik: ”Det er mødre, svigermødre og venninners mødre som lager og vedlikeholder regler for hva som er akseptabel adferd og hva som er godtatte meninger og holdninger. Men reglene gjelder ikke for menn. Fedrene er fraværende, har ikke så mye å si om hva de synes er passende for døtrene.” Andre var mye mer positive og kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted: ”Det er noe med landskapet, noe med folkene. Jeg hører til her.”

 



AWSOM Powered