logo

Verden sett fra bakken


Verden sett fra bakken hadde urpremiere i Bærum kulturhus 20. februar 2010. Den ble deretter spilt under SKUP (Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse) sin konferanse i mars 2010 som en del av SKUPs 20 års markering.
 Forestillingen er en monolog om krigskorrespondenten Martha Gellhorn.
 Den handler om hva journalistikk er og kan være.
Det er en forestilling om å bruke sin egen stemme i offentligheten.

Martha Gellhorn regnes som en av verdens beste krigkorrespondenter. Hun dekket alle store kriger i verden fra borgerkrigen i Spania i 1937 til Panamakrigen i 1990. Hun var overbevist om at  en journalists oppgave er å trenge gjennom den offisielle fasaden.
 Hun var rasende på alle som påsto at journalister kunne være objektive og mente at det grunnleggende er å alltid utfordre enhver autoritet.

CREDITS:

Tekst: Haaland og Teigen

Regi og dramaturgi: Lene Therese Teigen

Medvirkende: Agnete Haaland

Scenografi: Marianne Thallaug Wedset og Merete Bostrøm

Kostymer og rekvisitter: Merete Bostrøm

Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset

Lyddesign: Kjetil Kvamme

Musikk: Ragnar Bjerkreim

Tekniker: Siri Haga

Martha Gellhorn: Utdrag fra artikkelen … publisert i antologien The Face of War

Da jeg var ung trodde jeg at mennesket kunne bli perfekt, jeg trodde på fremskrittet, og jeg så på journalistikken som en ledestjerne. Hvis menneskene fikk høre sannheten, hvis de fikk se urettferdighet og vanære, så ville de kreve en reddende aksjon med en gang, straff for dem som gjorde urett og omsorg for de uskyldige. Hvordan folk skulle utføre disse reformene, visste jeg ikke. Det var deres oppgave. En journalists oppgave var å komme med nyheter, å være øyne for menneskenes samvittighet. Jeg tror jeg må ha forestilt meg folkeopinionen som en gedigen hær, som en tornado, alltid klar til å stå på englenes side.

I løpet av årene med dette iherdige håpet, skyldte jeg på lederne når det hele tiden gikk galt med Historien, når ondskap og vold ble tolerert og uskyld alltid trakk det korteste strået. Lederne var et vagt følge av politikere, industriherrer, aviseiere, finansmenn: usynlige, kalde, ambisiøse menn. ”Mennesket” var godt, per definisjon; hvis man ikke oppførte seg bra, så var det på grunn av uvitenhet og hjelpeløshet.

Det tok en stor depresjon, en borgerkrig som endte i nederlag, og en verdenskrig, å bryte min tro på pressens funksjon som vaktbikkje, den fjerde statsmakt. Gradvis forsto jeg at folk var mer villige til å svelge løgn enn sannhet, som om smaken av løgn var enklere, mer appetittvekkende: en vane. (Det var løgnere også i min bransje, og ledere har alltid brukt fakta som noe relativt og formbart.)

Bra mennesker, de som setter seg opp mot det onde hvor enn de oppdager det, blir aldri mer enn en tapper minoritet. Millioner av manipulerte mennesker kan opprøres eller trøstes av enhver løgn. Journalistikkens ledestjerne er ikke noe annet enn en sankthansorm.

 


AWSOM Powered