CHRISTOPHOROS

TORE ØRJASÆTER

Tore Ørjasæter (1886-1968) var en norsk forfatter fra bygda Bråtå i Skjåk. Han var Lene Therese Teigens grandonkel.

​

CHRISTOPHOROS

I 2005 i forbindelse med helgearrangementet «Ørjasæter i Øyer» regisserte Lene Therese Teigen en iscenesatt lesning av Ørjasæters mest anerkjente skuespill «Christophoros» Her var det lokale amatører med, samt felespiller Mari Skjeie Ljones fra Lom som spilte «Kristen Fangje» og en rekke profesjonelle skuespillere.

Teigen foreleste dagen etter om Ørjasæter som dramatiker, «Dramatikeren Tore Ørjasæter – den nyskapende viljen» i et seminar åpent for publikum, men også med en rekke litteraturvitere m.m. tilstede. Her redegjorde hun for hele hans dramatiske karriere og kontekstualiserte dette inn i teaterhistorien – både nasjonalt og internasjonalt.

 

I 2011 ga hun også et foredrag i Ørjasæters hjembygd Bråtå, da i samarbeide med skuespiller Endre Skjåk som gjorde en lesning av utdrag fra dramatikken til Ørjasæter sammen med Teigen.

 

DRAMATIKER OG DIKTER – TORE ØRJASÆTER fra BRÅTÅ i SKJÅK

Ørjasæter skrev fire skuespill som førte til syv profesjonelle teaterproduksjoner, seks av dem på Det Norske Teatret, som dermed sto ham spesielt nær – også som det eneste nynorsk-teatret:

 

Jo Gjende gitt ut i 1917, produsert ved Det Norske Teatret i 1924 og 1941 og ved Den Nationale Scene i Bergen i 1952

Anne på Torp, Det Norske Teatret 1933

Christophoros, Det Norske Teatret i 1948 og 1959

Den Lange Bryllaupsreisa, Det Norske Teatret 1950

Brudekrona – for amatørteater 1956 (?)

 

Det sies at Tore Ørjasæter kunne Spöksonaten utenat… Han var veldig fascinert av de senere stykkene til Strindberg – som var symboldramatikk – og markerte (sammen med de seneste stykkene til Ibsen) det vi kaller for det moderne gjennombrudd i teatret – da det ikke lenger var realisme som var målet.

Tore Ørjasæter skriver i litteraturtidsskriftet Vinduet i 1949:

”Etter mitt kjennskap og skyn er det ingen som har verka så inspirerande på det moderne drama som August Strindberg. – Ikkje minst i sine unaturalistiske skodespel som t.d. Spøksonaten og Advent. Og i dag er han sjølv meire moderne enn nokon gong før.”

 

Morgenavisen, Bergen – 8.11.48, Anmelder Pavel Fraenkl om Christophoros:
 

”Det sterkeste i skuespillet, som er båret av en heftig, lidende lidenskapelig og oppriktig sannhetsvilje, er Pers spaltning. Teaterhistorisk sett henger dette stykket enda sammen med 90-årenes hudløse sensitivitet, med den romantiske oppfatning av kampen mellom ”skjebnen” og ”viljen”, - av og til må en tenke på Strindberg fra hans siste, mystisk-visjonære periode, eller på den belgiske dikter og dramatiker M. Maeterlinck. Trass i alle sine tekniske ufullkommenheter som ligger i selv motivets vesen – å anskueliggjøre de motstridende sjelskrefter på scenen – er Tore Ørjasæters drømmespill et livsdyktig scenespill, et verk som søker nye veier for norsk dramatikk, bort fra den beskrivende realisme og fram til det synske, selv om ofte formløse og navnløse. et verk som fortjener all heder.”