DeSK - DETTE SKREV KVINNER 

BAKGRUNN FOR PROSJEKTET
Initiativtagerne til DeSK-prosjektet var to unge skuespillere, norske Cecilie Lundsholt og svenske Nina Åkerlund, som møttes da de arbeidet på samme teater i Sverige. De var på utgikk etter en ny giv i sitt eget arbeid og våren 2010 bestemte de seg for å lete etter romaner som kunne dramatiseres. De var interesserte i kvinnelige forfattere fra 1800-tallet, og Cecilie var overbevist om at det ikke fantes kvinnelige dramatikere fra denne tidsperioden: «Da måtte vi jo ha hørt om dem!»

Men støttet av den svenske Konstnärsnämden fant de sytten norske kvinnelige dramatikere bare i løpet av et par uker. Disse hadde til sammen skrevet i overkant av sytti teaterstykker i perioden fra ca.1870-1910. Og de hadde bare begynt å lete – det skulle vise seg at det var flere.

Inspirert av de svenske prosjektene Modärna Kvinnor og Spets satte Cecilie og Nina i gang med å forsøke å gjøre dramatikerne kjent. De ønsket samarbeidspartnere og derigjennom synliggjøring. På samme tid som de kontaktet Dramatikkens Hus og fikk en avtale om samarbeid under Ibsen-festivalen, møtte de også Lene Therese Teigen som ble med inn i prosjektetledelsen.
 

Teigen hadde allerede møtt folk fra Spets-prosjektet i Sverige, og hadde en formening om at man ville finne dramatikere i Norge også, hvis man lette.  Hva slags historier ville disse skuespillene åpenbare for oss? Det var jo stort sett kvinner av borgerskapet, med økonomien i orden, som hadde mulighet til å bruke sin tid på skriving. Hadde de noe å si?

​

Det ble funnet fram til seks skuespill som det ble valgt å presentere for publikum på Dramatikkens Hus den 3.september 2010 – i samarbeide med Nationaltheatret som stilte med mange skuespillere og prøvelokaler til prosjektet.

Regissørene Lise Fjeldstad, Pernille Skaansar og Lene Therese Teigen valgte tre av stykkene, og i samarbeid med skuespillere blant annet fra Nationaltheatret, fikk publikum høre utdrag fra Undine (1904) av Alvilde Prydz, September (1903) av Hanna Butenschøn og Folk (1890) av Asta Graah.

De inviterte også litteraturprofessor Torill Steinfeldt fra Universitetet i Oslo, sosiolog Tone Hellesund fra Rokkan-senteret i Bergen, leder for skuespillerforbundet Agnete Haaland, teatersjef ved Östgöta Teater Johan Cellander og teaterviter Åsa Sarachu fra Rosenlarv Förlag i Stockholm. Ordstyrere gjennom dagen var Cecilie Lundsholt samt Oda Radoor og Kai Johnsen fra Dramatikkens Hus. Etter hver dramalesning fikk instruktører og skuespillere mulighet til å samtale om teksten med Steinfeldt, Hellesund og publikum. Cellander og Sarachu fra Sverige fortalte om noen av de svenske prosjektene som var blitt gjennomført, og arrangementet ble avsluttet med en times debatt om DeSK-prosjektets relevans i samtiden.

​

Professor i Nordisk litteratur, Torill Steinfeldt som hadde en faglig tilknytning til det internasjonale prosjektet “Women writers in history” under EU-programmet COST, inviterte prosjektet til å være med i den norske avdelingen av nettverket, og det

resulterte blant annet i at Teigen deltok med innlegg på et seminar i det EU-baserte forskningsprosjektet Women Writers i History, og ble det av nettverket. Seminaret ble arrangert av Steinfeldt i samarbeide med førsteamanuensis Anne-Birgitte Rønning i litteratur på Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo senere i 2010. 

​

I begynnelsen av 2011 ble den første lesesirkelen for skuespillere arrangert på Forfatternes Hus. Hulda Garborg hadde ikke blitt lest i første runde, men nå hadde vi blant annet lest Edderkoppen (1904) og var både betatt av teksten og bestyrtet over at den ikke hadde fått flere produksjoner enn urpremieren på Nationaltheatret i 1908. En helt nyskrevet artikkel av Arnhild Skre om det selvbiografiske aspektet ved skuespillet ble publisert i Syn og Segn høsten 2010, så det var med ett aktuelt.

​

Men hvordan skulle DeSK-prosjektet videreføres etter arrangementet på Dramatikkens Hus og disse andre aktivitetene? Svenske gjester hadde jo kommet med suksess-historier fra de svenske initiativene, som hadde fått mange ringvirkninger i det svenske teatermiljøet. Det som sto klart, var at den største årsaken til at de hadde fått til flere vellykkede prosjekter på samme tid i Sverige, var at disse prosjektene var fundert i teaterinstitusjonene, og til dels også hadde blitt initiert fra teaterinstitusjoner som svenska Riksteatern, regionteatrene Östgötateatern samt Dramaten, Stockholms Stadsteater og Göteborg Stadsteater.

Prosjektledelse hadde tidlig orientert seg mot det profesjonelle scenekunstfeltet og hadde definert endel kunstneriske mål, hvorav det viktigste var at man ville jobbe for at det ble skapt fullverdige sceneproduksjoner av dramatikken. I tillegg ville de jobbe for at dramatikken skulle presenteres i form av dramalesninger for publikum, og ikke minst at teaterutdanningene fikk noen av disse stykkene på sine pensumlister, slik det hadde skjedd i Sverige. Prosjektet ønsket også å bidra til at det ble tilbudt studiesirkler og seminarer for teaterpublikum i forbindelse med produksjoner og dramalesninger.

​

I følge Teigen viste det seg at det ikke var enkelt å skape interesse i teaterinstitusjonene. Hva skulle de egentlig si? At dramatikken var veldig god? Bedre enn Ibsen? De kom rett inn i en problemstilling knyttet til kvalitetsbegreper og kvalitetsdiskusjoner. Hva er godt og hva er dårlig? Hvorfor og hvordan?

Teaterinstitusjonene nyorienterer seg jo i tiden, men det er ikke ved å spille andre gamle stykker. Snarere er vel klassikerrepertoaret regnet for det trygge i et stadig mer overraskende og til tider utrygt teaterlandskap – også for de teaterinstitusjonene som har mest ressurser. Hvordan overbevise om at det fantes alternativer til de velprøvde klassikerne? Hva mente de selv var viktig med disse gamle skuespillene? Hvorfor måtte de spilles?

 

I tillegg til videreføring av lesesirkler for skuespillere og digitalisering av verkene, konkluderte de med at det neste steget for DeSK-prosjektet var å lage et fagseminar for teaterpraktikere og akademikere. Teigen fikk det faglige ansvaret.
En del akademiske mål utkrystalliserte seg. Seminarets hovedsiktemål var å diskutere hvilke diskurser som tas i bruk når en snakker om kvinnene, dramatikken og tiden. Prosjektet ønsket å finne strategier for formidling av kunnskap og interesse til teaterpraktikere og forskere. Videre ønsket de å initiere forskning som på ulike måter kunne forene et kjønnsperspektiv med teaterhistorisk, litteraturhistorisk og dramaturgisk kunnskap.

​

I 2012 utkom flere skuespill samt en artikkelsamling om prosjektet på Tranist/ Vidarforlaget/ SolumBokvennen. Dette var med bakgrunn i seminaret som ble holdt i 2011 på Universitetet i Oslo der flere foredragsholdere, både kunstnere og akademikere bidro. Bidragsyterne i boka var Jenny Andreasson, Live Hov, Birgitta Johansson, Siren Leirvåg, Inger-Margrethe Lunde, Ingeborg Winderen Owesen, Arnhild Skre, Gerd Stahl og Lene Therese Teigen. 

En svært godt besøkt lansering av disse bøkene i Nationaltheatrets foajé der en rekke skuespillere leste utdrag fra fire av prosjektets skuespill, viste at det fantes en stor interesse blant publikum for de glemte dramatikerne og deres tekster.

DeSK-prosjektets initiativtagere har ikke og mener heller ikke at de skal ha eierskap til disse gamle tekstene; tvert i mot. De ønsker at så mange teaterfolk som mulig skal lage så mange teaterproduksjoner som mulig på bakgrunn av disse skuespillene.
 

DeSK-dramatikerne ønsket å finne sitt eget rom, de ønsket ikke å objektiviseres, og heller ikke å bli vist hvordan tingene skulle gjøres. Disse dramatikerne var selvstendige mennesker med hele det mangfoldet av følelser og tanker som et menneske har. Kvinner er forskjellige, og dramatikken kvinner skriver er ulik. De dramatikerne som ble funnet i Norge er veldig forskjellige. 
 

Ønsker du å lese mer så ligger Teigens artikkel «Desk-prosjektet, noen tendenser i dramatikken» under Artikler.