MEDEALAND

Andres tanker om hva det vil si å være kvinne, mann, mor og far, er dermed med å prege den måten vi fyller disse rollene på, og de er med å skape våre egne forventninger til oss selv. Vår mestringsfølelse i eget liv er nært forbundet med følelsen av hvor godt vi fyller rollene. Våre frustrasjoner og kriser kommer noen ganger av at forventningene både fra oss selv og samfunnet rundt endres. For eksempel fordi vi forandrer status eller flytter til et annet samfunn.Medea er innvandrer og ufrivillig skilt fra sin mann. Hun er utvist fordi hun ikke har vært gift lenge nok før skilsmissen, og det er uvisst hva som skal skje med barna hun har med eksmannen Jason. Selv om hun sier rett ut at hun frykter for hva hun kan finne på å gjøre i sin fortvilelse, blir hun ikke hørt. Hun blir ikke sett til tross for at hun evner å sette ord på sin egen situasjon og sine redselsfulle fantasier om selvmord og mord. Kanskje nettopp fordi hun ikke fremstår som et klassisk offer er det vanskelig å se hennes krise. Hun hører destruktive og kjærlige stemmer, strenge stemmer og stemmer som ber henne ruse seg og feire mørket. Hos Sara Stridsberg er Medealand Medeas mentale landskap, hennes indre verden, men også de ytre omstendighetene som igangsetter hennes opplevelse av egen situasjon.

​

Medealand er skrevet med utgangspunkt i Euripides tragedie Medea, skrevet i antikkens Hellas i år 431 f.Kr. Der fremstår Medea som en hevnerske; et monster fordi hun dreper barna sine. Euripides’ samtid betegnes som den vestlige sivilisasjons vugge. Det var et patriarkalsk samfunn der kvinner ikke hadde makt. Når han valgte å fortelle historien om Medea, den vakre og mektige prinsessen fra Kolchis på Svartehavets østlige kyst, som flytter med Jason til Korint i Hellas, fokuserte Euripides på kvinners og utlendingers manglende rettigheter i det greske bysamfunnet. Han skapte sin tragedie med utgangspunkt i denne nye patriarkalske sivilisasjonens regler og verdisyn, der kvinnen udiskutabelt ble forbundet med moderskapet, og makten hennes bare var knyttet til familien og hjemmet, og knapt nok det. At kvinners forbindelse til moderskapet gjør dem forskjellige fra menn, og at de dermed skal behandles forskjellig fra menn, er heller ikke i vår tid uvanlige tanker. Mange mener at rollene vi får i livet er forutbestemt, avhengig av kjønnet. Når en kvinne dreper barnet sitt blir hun et monster, nettopp fordi det forutsettes at hun er spesielt nært knyttet til barna. I Medealand repeterer Medea gang på gang: “Jeg vil ikke lenger være kvinne.” Å bli sett som kvinne eller mann, kan for mange være den eneste måten å bli sett på. Det er utfordrende å skape seg nye roller, og det er krevende for nye generasjoner å tre ut av etablerte holdninger til arbeids- og maktfordeling. Stridsberg lar oss se dette, og tvinger frem refleksjoner rundt forskjell og likhet.

​

Spørsmål om hva kjærlighet skal være, er, og bli i våre liv, går som en rød tråd gjennom Medealand, som tanker den intelligente Medea ikke blir kvitt. Lykken følger i kjølvannet av kjærligheten. Jasons lykke med den nye kvinnen blir stadig poengtert i stykket. Det er lett å bli oversett i et samfunn hvor alle er høye på seg selv og egen lykke, og hvor systemer og reglementer underbygger egoistiske instinkter om å la være å bry seg. Psykiateren sovner når pasientens historie blir for komplisert. Den vellykkete snur seg bort når hun ser en ulykke, og håper noen annen kan ta seg av alt gørret som ligger på bakken. Vi går alle rundt med potensielle katastrofer i bagasjen. Om noe åpner for våre sammenbrudd eller eksplosjoner, når redslene våre og galskapene våre blir for tydelige, så gjør vi det ubehagelig for de rundt oss, som helst vil slippe å bli involvert. Medea usynliggjøres av alle rundt seg, både som kvinne og utlending. Hun klarer ikke å ta kontroll, og mister etterhvert grep om virkeligheten. Uten andres blikk makter hun til slutt ikke lenger å sette ord på sin egen ulykke, og velger å forbli i Medealand.

​

Medea har behov for å være et fritt menneske. Som mange kvinner opplever hun en krise når hun føder sitt barn. Hun innser at ulikt Jason, som bare kan gå sin vei når han vil, binder kroppen og kroppens erfaringer henne til barnet. Hun er redd for aldri mer å kunne være seg selv, en uredd person som har kontroll: “Jeg vil være falken og jeg vil være pilen og jeg vil være buen. Elastisk. Usårbar. Jeg vil være den som sårer, den som svirrer gjennom luften.”, sier hun. Og det er som nybakt mor Stridsberg lar henne formulere et av teaterhistoriens kjente Euripides-sitater, denne gang i Stridsbergs språkform: “Jeg dør heller tusen ganger på slagmarken enn å føde et barn.” Hun blir ikke bare forbundet til barnet gjennom å føde det, men også til barnets far. Personlige bånd gjør oss mer sårbare, mer utsatt for avvisninger.

​

Medealand er mangefasettert dramatikk som åpner for de store spørsmål. Vi minnes om hvor enkelt det er å overse det som i ettertid fremstår som åpenbart. Dette blir dermed ikke politisk teater som kritiserer et handlingslammet helsevesen, men heller et bud på å åpne øynene og se våre medmennesker.

​

(Hentet fra Teigens programartikkel «Kvinne 27 år av utenlandsk opprinnelse» til Medealand, DNS 2014)

 

Utdrag fra Natt & Dags begrunnelse for å gi prisen for beste scenekunst i Bergen 2014 til Medealand:

«Regissør Lene Therese Teigen har sammen med sine medhjelpere og skuespillere laget en rå og intens forestilling som tar den greske tragedien med inn i samtiden. med denne forestillingen har Den Nationale Scene trådd ut av komfortsonen, og på en fin og ærlig måte framstilt en sår tematikk som i aller høyeste grad angår dagens samfunn.»

​