MATER NEXUS

Mater Nexus åpner med en prolog – i sin ytre form en overskriving av Samuel Becketts Come and go, i sitt innhold et møte mellom tre kvinner, spilt av ni kvinner, og vekslende slik at de få setningene som ytres får en allmenngyldig karakter, langt borte fra spesifikke skjebner. Likevel – i dette korte, rytmiske partiet, skrevet ut som notasjon i bevegelse og tekst – åpner Lene Therese Teigen døren til den verden hun vil presentere for oss, og som hun uansett inspirasjonskilder har gjort til sin egen.

Fra dette ekstremt åpne, tilsynelatende tilfeldige landskapet, hvor karakterene er oppløst, kaster hun oss ut i en serie fragmenter (del 1). Gjennom korte, skarpe sekvenser møter vi en rekke kvinner – parvis, med ulike forhold til hverandre, i svært ulike situasjoner, men fanget i et spesielt øyeblikk med høy temperatur.
Tyngdepunktet i teksten (del 2) er en fest hjemme hos Berit, hvor hun har samlet de viktigste kvinnene i sitt liv for å konfrontere dem og seg selv med den dødsdommen hun har mottatt, og for å gjøre opp status for seg selv og sitt liv. Etter hvert som vi trekkes inn i de livene vi møter, faller fragmentene fra del 1 på plass og kaster lys over både enkeltskjebner og sammenhenger. Også her ligger en mannlig forfatter bak som en strukturerende inspirasjonskilde – Anton Tsjekhov og hans Tre søstre. Men også her har Lene Therese Teigen omskapt den ytre likheten til et indre liv som er nåtidig og nært – en omskapelsesprosess som kunne være tema for et eget studium.
Del 2 fører oss gjennom festen i tre stadier – og Lene Therese Teigen lar disse stadiene utspille seg både visuelt og tekstlig: rommet blir stadig trangere, festbordets strenge form går rent fysisk i oppløsning. Berits regi kan ikke holde tøylene samlet - alt blir annerledes enn hun hadde tenkt. Og hennes eneste barn – datteren Alina, som er nybakt mor selv – kommer aldri. Berits kontroll glipper.
Del 3 utspiller seg åtte år senere – Berit har fått sin dødsdom utsatt, men denne gangen er det alvor. I det ytre beveger formen seg nå fra det trangeste rommet – den endelige konfrontasjonen mellom mor og datter – ut i et abstrahert scenisk landskap der kvinnene fra festen forteller oss, og til dels hverandre, hva som har skjedd siden sist. Til sist slutter Lene Therese Teigen sirkelen: rommet åpner seg helt idet Berit forlater livet og de andre vandrer alene i et parklandskap som minner om prologens.

Stykket skiller seg ut med sine ni store kvinneroller, i et galleri på hele tretten kvinnekarakterer. Det utfordrer dramaturgisk ved bruk av ulike teaterkonvensjoner og visuelle endringer gjennom handlingsforløpet.

​

Teigen skrev teaterteksten Mater Nexus fra 1998 til 2000, blant annet gjennom å holde flere workshops der mange skuespillere var involvert. På slutten av 1999 fikk hun produksjonsstøtte fra Norsk Kulturråd, og drømmen om selv å være hovedprodusent og regissør for en forestilling basert på teksten ble en realitet.

​

Mater Nexus står sentralt i nyere norsk dramatikkhistorie og er en av få scenetekster som har oppnådd internasjonal anerkjennelse i tillegg til kunstnerisk og akademisk oppmerksomhet. Sceneteksten er teaterhistorisk og dramaturgisk interessant og den kan forstås i sammenheng med nyere norsk dramatikkutvikling og moderne europeisk dramatikk. Stykket bidrar til en bred forståelse av den moderne dramatikk- og teaterutvikling. Det kan også bidra til å belyse den dramaturgiske håndteringen av psykologisk-realistisk karakterfremstilling og visuell/tablåmessig fremstilling i nyere dramatikk og teater.
 

Litteraturviter dr.philos. Wenche Larsen kommenterte i 2020 dette om forestillingen i Oslo i 2001 under et facebookinnlegg der nyutgivelsen av Mater Nexus i 2021 ble annonsert:

«Det var en stor teateropplevelse! En usedvanlig dyp, emosjonell anayse av komplekse kvinneliv knytta sammen gjennom "mater nexus", utfordra av menneskelige svakheter og forskjeller. Sterke, interessante roller og dialoger gripende formidla av en usedvanlig flott gjeng av kvinnelige skuespillere. Kvalitet på alle plan med modig avslutning med en vakker, lidenskapelig tango. Vi var en oppglødd flokk som gikk løfta ut av salen. Oppsetningen burde spilles hver 8. mars som en gave til kvinnene! Jeg så også oppsetningen i Stockholm, men den var ikke på langt nær så sterk. Håper stykket får et langt liv!»

 

Hans Rossiné (Dagbladet 8.2.01) «En kvinnelig Norén»

”Det er kanskje drøyt å sammenlikne en fersk dramatiker som Lene Therese Teigen med Lars Norén, men hennes helaftens teaterstykke «Mater Nexus» minner i mangt og meget om Norén (...) For både i Noréns univers og i Teigens verden møter vi et bredt lerret av post-tsjekhovske mennesker i drift, fulle av sorger og savn, på evig jakt etter den meningen og sammenhengen i livet som var en gang, eller som de tror var der en gang.”

 

Ida Lou Larsen (Nationen 1.2.01): «Tre satser for ni kvinner»

”Forholdet mellom mor og barn er et av de viktigste temaene i Mater Nexus, og jeg opplevde Lene Therese Teigens tekst som det dypest sett mest feministiske jeg har sett på scenen. Uten å nøle tar hun opp en rekke dilemmaer som kvinner møter i dag – som konflikten mellom yrkesliv og morsrolle, mellom maktutøvelse og omsorg, mellom selvrealisering og selverkjennelse. Og hun gjør det nyansert og fordomsfritt. (..) Alle skikkelsene er mangetydige og kompliserte, selvmotsigende og tvilrådige og Mater Nexus blir dermed noe av det mest riktige og treffende jeg har sett på scenen om hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn.”

 

Halldis Hoaas (fra urpremierens teaterprogram, januar 2001):

 ”Ved å arbeide i spenningsfeltet mellom strengt estetiske formkrav og rått konfronterende følelsesliv, speiler hun moderniteten vi er omgitt av, vår vaklende veg mellom kontroll og kaos.”

 

Jon Refsdal Moe, (Morgenbladet 9.2.2001) – «Elegi over det nye borgerskapet»

«Der Tsjekhovs karakterer går til grunne i svermerisk uvilje mot å innse realitetene, er det en nærmest patologisk vilje til det samme som driver Teigens kvinner mot tragedien. Med Tsjekhov deler Teigen en fandeninvoldsk harselas med borgerskapet; men med et borgerskap i takt med den tid det er blitt til i.»

 

Ingegärd Waaranperä (Dagens Nyheter 7.april 2002)

«Sist det stod bara kvinnor på Stadsteaterns scen var 1974. Men «Mater Nexus», som är förfärligt rolig med betoning på båda orden, visar att livets fullhet kan rymmas i en enkönad ensemble, åtminstone om den består av kvinnor. Det första som måsta sägas om Lene Therese Teigens «Mater Nexus» är att den är forfärligt rolig».

​

ANDRE SPILLINGER
Stockholm Stadsteater, 2000, Tokyo, 2008, Folk Teatern, Stockholm, Helsinki,
Amatørteatergruppen Frynikos, Skien, 2018, Scenisk lesning, (oversatt til Italiensk av Graziella Perin) Compagnia Arti e Mestier, Pordenone, Italia, 2018

Brukt i undervisningssammenheng ved Universitetet i Oslo, Bergen og Stockholm "møte med moderne drama". 

Scenisk lesning av regissør Rita Abrahamsen, Trondheim

​

​

​