TIDEN UTEN BØKER

Se dokumentaren EKSIL på nrk.no - der "Tiden uten bøker» og bakgrunnen for tilblivelsen av teaterstykket spiller en viktig rolle. 

​

TIDEN UTEN BØKER tar deg tett på historier fra et land som før var underlagt diktatur. Nå er demokratiet tilbake, men etterdønningene herjer fortsatt i kroppene til befolkningen. Hva kan man fortelle? Hva er det best å holde kjeft om? Hvem har rett til å spørre, og er det greit å ikke svare? Hvordan lever man med et slikt nasjonalt traume? Det finnes et shoppingsenter som tidligere var fengsel og en ny generasjon som ikke aner noe om det. Det fins foreldre som vil gi barna sine lykkelige liv uten å være enige om hvordan, og det fins barn som vil forstå hvorfor foreldrene aldri snakker om hvordan de egentlig har det. 

​

FORSKNINGS- OG SKRIVEPROSESS
TIDEN UTEN BØKER ble skrevet med historien om Uruguay som utgangspunkt. Uruguay er et lite land i Sør-Amerika med bare 3,5 millioner innbyggere, og det er omgitt av Argentina, Brasil og Atlanterhavet. «Sør-Amerikas torturkammer», var et kallenavn for landet under diktaturets periode, som varte fra 1973 til 1985.

I løpet av den tiden ble omtrent 20 % av Uruguayerne fengslet for kortere eller lengre perioder, og rundt 10 % gikk i eksil i andre deler av verden. Demokratiet ble gjenopprettet i Uruguay, og det er nå et av de mest moderne og liberale land i Sør-Amerika. 35 år etter diktaturets siste dager må nasjonen innse at det er liten eller ingen kunnskap om hva som skjedde i de mørke årene.

​

Verdenspremieren på TIDEN UTEN BØKER fant sted på Teatro Solis i hovedstaden Montevideo i mai 2018. Rett etter forestillingen kunne vi møte førti unge tenåringer fra publikum. Jeg ble sjokkert da jeg hørte at bare to av de førti personene visste at et av de mest eksklusive kjøpesentrene i Montevideo pleide å være et fengsel fra 1910 og gjennom 70- og 80-tallet.

​

I Uruguay hadde det ikke blitt laget noen regler om å gjøre landets nyere historie til pensum på skolene, og familier og privatpersoner kan selvsagt velge å snakke om sine erfaringer eller tie. Hadde de en forpliktelse til å snakke? Trenger du at noen sier at jeg vil lytte, for å begynne å snakke?

​

Så hvordan får vi vite om historien vår? Hva med vår felles historie som nasjon? Hvem er historiens fortellere – og med hvilket formål gir vi historien videre til fremtidige generasjoner.  Gjennom å ha opplevd traumer, skam og frykt kan det være lett å forstå at man velger å tie om det som har skjedd.  «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den».

​

Teigens forskning startet med dybdeintervjuer med regissør Cecilia Caballero Jeske og hennes far, samt noen få andre personer. Hun så også dokumentarer og spillefilmer, leste akademiske arbeider, samt artikler, romaner og blogger. Noen av personene hun ville intervjue ønsket ikke å snakke om den vanskelige perioden. Selvfølgelig kunne hun forstå: Hvorfor rake gjennom vanskelige minner? Hvorfor ikke tenke på fremtiden i stedet? Å møte ekte mennesker med så mye motstand hjalp mye i valg av perspektiver, også å finne en form med mer enn ett perspektiv, når det gjelder alder, politisk syn og kjønn. Som feminist var det viktig for Teigen å belyse kvinners erfaringer. Det er hørt for lite om morsfiguren som bare venter og venter, de som får hjulene til å gå rundt og som likevel føder barn og tar seg av alle de grunnleggende behovene vi har. 

​

Dette har blitt en historie om hva man skal huske og hva man skal glemme, hvordan og hvorfor. Med publikum som vitner sliter menneskene vi møter med å finne sin plass i en historie som er større enn dem selv. Hvordan kommer vi sammen som individer når traumet til en hel nasjon ligger i mellom, og når er historien din ikke bare din, men også barnets? Forhåpentligvis bringer teksten frem en teaterstil der omsorg og omtanke for publikum er en nøkkel til hvordan den fremføres. Jeg liker ideen om at spillere og tilskuere er sammen i et felles rom, og opplever alle de vanskelige historiene sammen. 

​

Dokumentarfilmen «Veien hjem», om tilblivelsen av prosjektet, regisseres av Elin Moe og Oscar Estevez, og prorduseres av Medieoperatørene og Guazu Films, og hadde  premiere i 2020.

​

Uroppsetningen i Montevideo ble regissert av Cecilia Caballero Jeske og ble vist kontinuerlig i halvannet år, og ble tildelt Florencio-prisen for beste ensemble 2018. Sceneteksten er utgitt på Transit Forlag med essayet Drivkraft som etterord. Den er også utgitt på engelsk av Oberon Books i en antologi med norske stykker oversatt av Neil Howard. TIDEN UTEN BØKER er videre oversatt til spansk, engelsk og indonesisk, og er planlagt produsert i Zimbabwe og Indonesia. Det lages dokumentarfilm om tilblivelsen av prosjektet, regissert av Elin Moe, med Oscar Estevez som medregissør.

Norgespremiere ble gjennomført i Kulturkirken Jakob/ Oslo januar 2020, og nye spillinger i Kulturkirken Jakob/ Oslo, Cornerstone/ Bergen og Friscena/ Gjøvik februar 2022.

​​​

​